Har’u noen gang lurt på hvorfor det heter Geitetorget oppmed Hajern? Kanskje vet du ikke engang hvor Hajern er? Gamle stedsnavn forteller ofte historie. Vi snakker om skogsområdet mellom Lågen og Eikeren, noen kilometer nordvest for Hvittingfoss. Der oppe i Komneslia ligger Geitetorget. Det var ikke noen plass for beitende geiter.

Navnet skriver seg tilbake til tømmerkjøring med hest, den gang de la tømmeret på ei todelt slede med bukken foran og geita bak.

I Komneslia bar det bratt nedover. Ved Geitetorget kopla de fra geita, slik at tømmeret bremsa og holdt igjen når de kjørte ned gjennom lia. Var det skikkelig isete og skarpt føre, slo de kjetting om meiene på bukken. Det kunne være et helt lite torg av geiter, når mange kjørere hadde kopla fra og satt utfor.

Skogsarbeiderne Arne Saga og Bernhard Rønningen påviste tidlig på 1970-tallet mange slike gamle stedsnavn, som forfatteren Fred Friberg merket av på kart. Vi finner Harapina, Furterud, Tjirruhjellen, Lyarknatten, Løgnildmyra og flere med.

Arne Saga skal forresten ha brukt Hajernplassen. Gamle Hajern, står det på kartet. Her var det fastboende i gammel tid. Hans O. Hajern (1821-1893) kom fra husmannsplassen Dammyra i Siljan. Han bodde på Hajernplassen, og fikk mange barn i to ekteskap. Gjennom livet omtales han som innerst, husmann, forpakter, hogger, skogbetjent og skogvokter. Vi må tro at Hans var en av dem som satte igjen geita si på Geitetorget.

Det blir en liten avsporing, dette, men Hans O. Hajern var bror til min tippoldemor. For noen år siden fant vi ham i uthuset ved Komnes kirke. Der hadde han stått gjemt og glemt i mange år.

Det er en snodig sak, som du kan lese her:

Hans O. Hajerns gravminne

Dette er det eldste slektsbilde jeg har. Det er tatt i 1860-årene, og viser kirkesanger Kristen Larsen (1803-1869) og frue Ingeborg Marie Andersdatter (1805-1884). De bodde på Buestad i Tveit, utenfor Kristiansand.

Jeg synes det er et morsomt bilde. Det var i den tida da det var omreisende fotografer. For å få godt lys er bildet tatt utendørs. På husveggen er det hengt opp et teppe eller en presenning som bakgrunn. Også på bakken er det lagt et teppe.

De to er mine tippoldeforeldre og har kledd seg i sin fineste stas. Ikke alle er så heldige at de finner så gamle familiebilder. Det er faktisk ganske unikt.

Kirkesangeren var ikke bare forsanger i kirken, han var prestens medhjelper på flere områder. Han bisto under gudstjenestene, førte kopi av kirkebøkene og var lærer. Degn sa man tidligere, i dag kjenner vi det som klokker. Ikke sjelden var det menn som av ulike grunner var uskikket til militærtjeneste som ble kirkesangere.

Kristen Larsen måtte lære seg å spille salmodikon, dette  saare gavnlige Midel til Kirkesangens Forbedring, som paa den simpleste og mest hensigstmæssige Maade sætter Enver istand til å lære sig selv de brugelige Koral-Melodier. Han ble antatt inntil ett år på prøve, men det gikk to år før han ble fast ansatt. Jobben som forsanger kan ikke ha vært lett. I Tveit kirke var det dengang ikke orgel og ikke ovner, kirkegjengerne klapret med føttene for å holde varmen. Kristen Larsen hadde ingen utdannelse, men han var lærer i 38 år og fikk i gang den første faste skole i Tveit. Han har fått et godt ettermæle. Det står å lese at han holdt mål som kirkesanger, var flink til å synge og som lærer en flittig og iherdig mann.

Buestad var klokkergård, dette var kirkesangerens tjenestebolig. Kristen Larsen fikk overta gården gjennom et makeskifte, men etter hans død ble den solgt til godseier Hegermann på den andre siden av Tofdalselva. Familie ble likevel boende der i mange år, for godseieren var egentlig bare ute etter lakserettighetene.

Dagens eier har utført et imponerende restaureringsarbeid på det gamle våningshuset fra slutten av 1600- eller tidlig på 1700-tallet. I annen etasje var det Kristen Larsen holdt skole.

Vi slektsgranskere må ut i felt! For 12-13 år tilbake tok vi turen til Tveit, besøkte Buestad og ruslet rundt på kirkegården. Der var nok kona mi litt mer utålmodig enn meg, hun gikk foran. Tveit kirkegård er ikke større enn at vi rakk over det meste.

-Hva var det han var, han tippoldefaren din? ropte hun plutselig.

-Kirkesanger, svarte jeg.

-Her er’n! hojet hun.

Det var helt uventet. Graven til tippoldefar var forlengst i familiens glemmebok. Dette var før gravene på denne kirkegården var registrert i gravminnebasen til Slekt og Data.

På det eneste gravminnet i støpejern på Tveit kirkegård står det: Her under viler Kirkesanger Christen Larsen Bustad Thvedt født 9de Sptbr 1803 død 18de Novbr 1869. 

Har du vært på kirkegården i Grense Jakobselv? Her finner du russiske, finske, samiske og norske gravminner, som vitner om møter mellom ulike kulturer og forskjellige trosretninger.

Sommerens utflukt gikk langt mot nord og langt mot øst. Det var ikke for å søke egen slekt. Nærmeste jeg kommer sånn sett i nord er folketellingen 1900, da farfar var kaptein i Frelsesarmeen i Vardø.

Jeg hadde nok vært i Finnmark flere ganger tidligere, også over russergrensen til Nikel, Petsjenga og Murmansk. Men Grense Jakobselv og Pasvikdalen hadde jeg ikke sett, for så vidt heller ikke Nord-Sverige og Nord-Finland. Det var vel verdt en tur.

Når jeg er på reisefot og anledningen byr seg, da bruker jeg å rusle litt rundt på kirkegårder. Det er jeg ikke alene om. Gjerne gir det noe annet enn tilrettelagte severdigheter, kanskje også litt fred i sinnet og perspektiv på livets forgjengelighet.

Gjennom flere tusen år skal det ha bodd folk i Grense Jakobselv, dette lille og tidligere veiløse dalføret der Jakobselva renner ut i Varangerfjorden. Elva markerer grensen mot Russland. Fast, norsk bosetting regnes fra 1851 inntil fraflytting sent på 1970-tallet og tidlig i 1980-årene.

Kirkegården er i aktiv bruk, selv om det ikke det lenger bor folk her. År om annet foregår det fortsatt begravelser i Grensen, som man gjerne sier lokalt. I gravminnebasen til Slekt og Data er det registrert 76 gravminner, alle så nær som én grav med bilde og den siste fra 2006.

Kirken ble innviet i 1869 og fikk fra 1873 navnet Kong Oskar IIs kapell, etter kongebesøk dette året.

Kapellet har tjent flere funksjoner, ut over å være gudshus for lokalbefolkningen. Det ble reist for å markere Norges suverenitet, som et «åndelig vakttårn mot den østlige koloss», fordi russerne ikke ville respektere grensen.

Tidlig ble Kong Oskar IIs kapell også et viktig kjennemerke for sjøfarende, og var lenge hvitkalket for å være enda mer synlig fra sjøen.

Alle som driver med slekt, sitter med noen uløste floker. Det heter seg gjerne i slik sammenheng at om du løser ett problem, så oppstår det to nye. Her er noen av mine slektsmysterier.

Artillerigården på festningen i Fredrikstad ble tatt i bruk som nytt slaveri fra 1825.

Johan Friedrich Dohler (ca 1730-1785), Kristiansand: Navnet Dohler skrives i ulike kilder også som Doller og Duller. Da han giftet seg i 1776, skrev presten: «Agtbare og Velforstandige Unge-Karl og Vin-Forleder fra Nedre CuurPfaltz ved Marheim (Mannheim) i Tyskland og af den Calvinske Religion ved Navn». Han ble gravlagt ved Domkirken: Krypten under Kristiansand domkirke Jeg har flere fakta knyttet til Johan Friederich Dohler, men er det noen som har etterslekt? Og er det noen som har noe mer om Livsslave Lars Larsen Doller, som ble «slaaet ihiel» i Gamlebyen i Fredrikstad? Han ble dømt i Høyesterett. Obs! 01.12.2016: Denne koden er endelig knekt! Vinhandleren var min oldemors oldefar, livsslaven var min oldemors onkel.  

Ole Levorsen (ca 1790-1850), Siljan i Telemark:  Hvor Ole kom fra, har det ikke lykkes meg å finne ut av. Ved konfirmasjon 22 år gammel i 1811 og da han giftet seg med Marthe Hansdatter i 1812, skrev presten Grorøe (Grorud i Siljan). Men dette kan gjerne bare ha vært et sted han var i tjeneste som ungdom, og at han egentlig hadde sitt opphav utenfor gamle Slemdal. Marthe (1793-1880) kom fra Bjørndalen, datter av Hans Torbjørnsen og Gunild Olsdatter. Her kan du lese mer om Ole Levorsen og Marthe Hansdatter: Huusmandspladsen Damyhra og her: eidangerslekt.org

Karl Andersen (1860-  ), Gjerpen i Telemark: Karl er i kirkeboka oppgitt som far til min farmor, Anna Karine Karlsdatter (1988-1971). Han var steinhogger på Eriksrød.  Hennes mor var Anne Lovise Anundsdatter (1868-  ) fra Fjelddalen, født på Dammyra i Siljan. Mer om disse folkene her: gamlegjerpen.no (familie nr. 53). Noen som kan hjelpe meg med å identifisere Karl Andersen?

Ole Semmingsen (ca 1799-1871), Følling i Nord-Trøndelag: Finner Ole i folketelling 1865 Her oppgis han å være født ca 1799 i Indsets Præstegjeld. I kirkeboka  skal han ha vært 77 år, da han døde i 1871. Jeg leter etter hans fødsel/dåp og aner. Hans kone gir også utfordringer: Beret/Bereth Pedersdatter/Larsdatter – samme person benevnes tilsynelatende med to ulike patronymikon. Jeg vet at flere enn meg har slitt med henne!

Noen drar kanskje kjensel på «Bygdin»?

En gang på vårparten 1973 mønstret jeg som ung journalist på for å lage en reportasje til Tønsbergs Blad, vel innforstått med at dette var historie på hell. «Bygdin» var den eldste jernskuta i Oslofjorden, den siste av en slitets armada som trafikkerte kystbyene.

Her kan du lese historien om «Bygdin» – eldste jernskuta i fjorden

Anund Dyresen var husmann og leilending. Ei arbeidsliste hos Treschow 1861-1863 forteller at han var en allsidig og arbeidsom kar. Anund arvet en gård og ble endelig selveier, men ikke før så kom sønnen Ole hjem fra Amerika. Ole overtok mye av gården og det som hørte med. Da var det ikke stort Anund satt igjen med:

 ieg under Skrevne over drager til min søn Ole det in boe som ieg har Med hest og kreature, for un tagen, at ieg un tager vise ting af det nødvendige, til mit brug, vis ieg tar ud Paa min egen del, En koe, en Sauv, og et Amerikans Uhr, Bord to stole, et henge-skab et andet som, staar i kjøkenet to Gryder en kjedel, og Filints kopper, og kaffe kopper og om mere, en Melkiste, en Spae to hakker, en Langjaa og stutjaa Ret til Slibning en Øx og Bjle, høvler en Tønde byg og en halv Tønde havre Skjæppe ved.                                                                                                                                                                           Fjeldalen den 27 Juli 1886                                        Anun Dyresen

Bare en liten lapp, som gode hender har visst å ta vare på i 130 år. Senere måtte Anund gi fra seg resten av gården til Gjerpen fattigvæsen, han ble fattigforsørget og døde på Foss fattighjem. En historie fra familiens glemmebok…   Les mer om Anund                               

Den gamle ishavsskuta Berntine. Det er en god historie! Opprinnelig en hardangerjakt, bygget i Tromsø i 1890. Ombygget til motorjakt i 1913. Seilte som selfangstskute til omkring 1920, deretter som fraktefartøy. Fikk navnet Havnøy etter ombygging med lastebom og styrehus i 1946. Gjenoppbygget som seilskute og rigget som galeas i 1980-1981 til bruk i ungdomsarbeid. Har fått tilbake sitt opprinnelige navn og eies nå av Stiftelsen Berntine, opprettet i 2008 i samarbeid mellom Fulehuks Venner og Loggen Kystlag (Tønsberg Kystkultursenter). Over ser du Berntine med full seilføring i dag, under Havnøy slik den var da den kom til Tønsberg. Les mer om: Berntine

Fordi jeg selv gjerne skulle visst litt mer om hva slags liv og ikke minst hvilke juletradisjoner de før meg har hatt, kom jeg med tanke for barn og barnebarn en dag til å hakke ned litt av hvordan jeg opplevde julaften på 1950-tallet. Vi tok trolleybussen til mormor og bestefar på Sagene. Der var vi 25 til bords, hadde dumpedo og lasaroner i trappeoppgangen.

Les historien:                            Kunne ikke ljuge, ikke på julaften

Bildet: På fortauet utafor nr.16 sto det ordentlige fylliker med blankt i frakkelomma.

Du skal ikke ha vært mye i Oslo før du har et forhold til trikken. Denne høsten er det 140 år siden den kom i gang med sporvogner trukket av hester. I 1894 kom de elektrisk drevne sporvognene. Denne blåtrikken ble bygget i 1913 og var i vanlig drift fram til 1968. Så var den arbeidsvogn noen år, er siden restaurert og kan nå leies for spesielle anledninger.

Her om dagen så jeg nr. 70 på en slik tur i Frognerveien. Da mintes jeg hvor gøy det var å stå ute helt bakerst på henger’n. Også tenkte jeg på den gang vi la femøringer på trikkeskinnene; de blei klin flate! Men så var det en trikkefører som oppdaget oss. Han stoppa trikken og ga oss skikkelig kjeft!