Alle familier har en glemmebok

Alle familier har en glemmebok med historie som er gått ut av tiden. Historie med undring over levde liv, og som bidrar til forståelse for hvordan vi er kommet dit vi er i dag. Jeg synes det er moro å formidle noe av det som er gjemt og glemt, gjerne også stimulere andre til å lete i egen glemmebok.

De siste årene har jeg holdt mer enn 100 slekts- og historierelaterte foredrag. Jeg har ikke noen kommersielle motiver, men sier ikke nei til et lite honorar eller en flaske rødvin. Uansett ber jeg om dekning av reisekostnader, og kr. 250,- dersom jeg må bruke egen projektor.

I 2018 holder jeg foredrag bl.a. for Teie IF senior, Stokke Rotary, Presseveteranene i Vestfold, DSB-pensjonistene, Nøtterøy Y’s Mens Club, Ramnes Historielag, Vallø og omegn Historielag, Stokke Historielag, Slekt og Data Oslo/Akershus, Nestor Seniorutvikling i Melsomvik, Slekts og Data Vest-Agder og Sem Rotary.

Se også menyvalgene FOREDRAG og HISTORIER.

Skogsarbeidersamfunnet i Siljan

I grenseland mellom Telemark, Buskerud og Vestfold – helt nord i Siljan – heter det Skauane. Og slik er det, tett granskog lenger enn øyet rekker. Gjennom sju generasjoner har det meste vært i familien Treschows eie. Mer enn 180 år. Tidligere tilhørte disse områdene danskekongen med Larvik grevskap, dels også Løvenskiold Fossum i Skien.

Her har det bodd folk fra gammel tid. Fra midten av 1700 til midt på 1900-tallet var det et svært aktivt skogsarbeidersamfunn med omkring 200 fastboende. Bygda var full av folk som jobbet med hogst og fløtning.

Fortsatt er skogen viktig for Treschow-Fritzøe, men med moderne driftsformer er det ikke lenger behov for at det bor folk innpå Skauane. I dag er det bare noen ganske få som klorer seg fast, tre innenfor kommunegrensen og én like utenfor. Kirken står og kirkegården holdes i hevd på Grorud. Der ligger også det tradisjonsrike jakthuset til Treschow, som er bygd ut med moderne konferansefasiliteter.

23DSCF4294Men smått om senn viskes det ut kulturminner som er blitt til i et gjensidig avhengighetsforhold mellom godsherre og småkårsfolk. Gamle husmannsplasser som Lystjern og Kollen står til forfall. Andre steder er husene revet og eiendommene plantet igjen. Skolen forsvant plutselig, den også.

Det følger noe med å eie så mye og være en så stor samfunnsaktør som Treschow-Fritzøe, det er på en måte ingen privatsak. Jeg skulle mene at det ville være mye goodwill og anerkjennelse å hente ved å ta hånd om det som enda står.

Det er en fri, men ingen uhildet meningsytring. For folka mine var blant dem som levde sine liv her inne på Skauane, i slit for livets opphold og for Treschow-Fritzøes vekst og utvikling. Det kaller på ettertanke og ikke lite stolthet! Jeg har vandret på kjerrevei, over fløtningsdammer og på gjengrodde stier. Og jeg har nøstet opp historie og begått noen skriverier, som du kan lese her:

På bildet øverst ser vi Lystjern, hvor det bodde folk fra 1780 til 1965. Under sitter jeg på tuftene av Dammyra, som ble ryddet og bygget av mine tipptippoldeforeldre omkring 1818. Her bodde tre generasjoner av min familie til plassen ble fraflyttet 1890-1894.

Sommeren på Solseter 1953

SolseterDSCF3528 (2)

Året var 1953, sommeren skulle tilbringes ved sjøen og far hadde leid hytte  – Solseter like bakom gamle Bergan skole på Nøtterøy. Skolen er borte, men den vesle hytta står der faktisk enda. Jeg tok en tur bortom for å knipse et bilde, før den også står for fall. Hytta skal selges, og det sprenges, planeres og bygges på alle kanter. Det rører litt ved noen barndomsminner, som jeg har tatt vare på i historien om Sommeren på Solseter 1953.

Guds Lys paa Mørke Skyer

IMGDisse Blade tilegnes med Kjærlighed og Deltagelse mine modfaldne og sørgende Medvandrere til Evigheden… Bortgjemt i skuffer og skap ligger mange klenodier. Guds Lys paa Mørke Skyer utgitt på Et Interessentskabs Forlag i Molde 1887 er en slik skatt. Den tilhørte min farmors onkel, Ole Anundsen fra den vesle plassen Dammyra i Siljan – født på Årum 8. august 1856.

Snaue 90 sider med fraktur (gotisk skrift) i hendig lommeformat, skrevet av pastor Theodore L. Cuyler i Lafayette Avenue Church i Brooklyn og oversatt til norsk. Denne boka fikk jeg i første omgang til velvillig utlån av en hyggelig fyr som tok seg bryet med å ringe meg, etter at jeg hadde en historie på trykk i Fra Skrim til Farris.

Jeg heiv meg i bilen på vinterglatte veier, da han fortalte at han hadde flere gamle brev, et fotoalbum, noen koppeattester og denne Guds Lys paa Mørke Skyer. Det vil føre unødig langt å ta alt i detalj, men begeistringen tør være til å forstå når en rotebukk som meg fikk nyss om at her var diverse av affeksjonsverdi å hente hos en kar uten noen som helst familiær tilknytning verken til Ole Anundsen eller meg.

Ole Anundsen er også kjent som Ole Listul. Han kan du lese mer om i Huusmandspladsen Damyhra. Dette er historien jeg hadde på trykk i boka utgitt av aktive Siljan Historielag. Andre historier mellom stive permer står å lese i Langs Lågen 2014 (lokalhistorisk forlag i Kongsberg). Også i den sammenheng har jeg fått artige henvendelser fra folk som har sitt å komme med.

Senere skulle jeg få overta Guds Lys paa Mørke skyer, slik at denne lille andaktsboka nå er tilbake i familiens eie. Jeg sier bare tusen takk, og strever meg gjennom den oppbyggelige teksten Den, der finder en Hustru, finder en god Skat…                                                                 

Nasjonalforeningens minnekonkurranser

15 Alf Holstad t.h. i Christiania 1910 eller førNasjonalforeningen for folkehelsen utlyste i 1964 en landsomfattende konkurranse, der folk født før 1900 ble oppfordret til å skrive om sine liv. I alt kom det inn mer enn 1400 besvarelser med selvbiografiske skildringer fra ulike miljøer i bygd og by, kyst og innland. De eldste fortellerne var født i 1877, de yngste i 1895. Vi kommer langt tilbake i tid. Lignende konkurranser ble gjennomført i 1981 og 1996. 

For oss som gransker slekt og som gjerne vil ha litt mer enn bare navn og årstall, kan dette materialet være interessant. Det oppbevares i sin helhet i Norsk folkeminnesamling ved Universitetet i Oslo og i kopi ved flere lokale arkiver. Utvalgte deler fra den første minnekonkurransen for 50 år tilbake kom også i bokform. Det Norske Samlaget utga i alt 14 bind i serien «I manns minne». Noen av bøkene er å få tak i ved søk hos antikvariat.no – hele serien finner du på bokhylla.no

Bildet: Teologistudenter i Kristiania ca 1908, til høyre min bestefar Alf Holstad.

Kapellangården på Kvalvågnes

Sommerens utferd gikk i vesterled. Bestefar min hadde sitt første prestekall i Lindås, en times kjøretur nord for Bergen. Mor mi ble født i kapellanboligen på Kvalvågnes. Vi hørte om hvordan hun julaften 1911 ble rodd i åpen båt over Lurefjorden til dåp i Lygra kyrkje.

Hadde det vært i dag, ville vi i beste fall rista på hodet over slik uforstand. Tenke seg til å sette over over fjorden med et lite spedbarn i åpen båt uten motor! Det var attpåtil vinterstid og i et område med mye tidevannsstrøm. Om det vel to km lange strekket mellom Kvalvågnes og Lygra kyrkje kanskje ikke er mest utsatt, kan det også her være ganske rufsete.

Dette ville jeg se! Kapellanboligen står der fortsatt, nå som en del av feriesenteret til Vestnorsk Grafiske Fagforening. Jeg hadde noen bilder fra 1910-1912.

Les: En barnedåp julaften 1911 – i åpen båt over Lurefjorden

Vinhandleren, livsslaven og oldemor

Kristiansand har hatt flere domkirker, denne fra 1738 gikk tapt ved bybrannen i 1880.

Min mors mormor var visstnok av så «veldig fin» familie, med en stamfar fra Skottland. Eller kanskje var det Frankrike? Som slektsgransker har jeg jobba mye med å finne ut av dette! Johan Friedrich Dohler var fra Tyskland og slo seg til som vinhandler i Kristiansand. Sånn sett var han godt mulig en aktet mann, men blant etterkommerne var det fattiglemmer, «uekte» barn og en livsslave dømt i Høyesterett.

Presten var raus med innføringen i kirkeboka, da Johan Friedrich Dohler (1730-1785) og Aschier Evensdatter (1756-1797) giftet seg i Kristiansand domkirke i 1776: «Agtbare og Velforstandige Unge-Karl og Vin-Forleder fra Nedre CuurPfaltz ved Marheim i Tyskland og af den Calvinske Religion ved Navn Johan Friedrich Dohler og Dydrige og Gudelskende Pige Aschier Evensdtr.»

Marheim er en feilskriving eller mistolkning for Mannheim. Pikenavnet Aschier forekommer i forskjellige varianter, det er synonymt med Asgerd. Johan Friedrich var av den calvinske religion, en retning innen protestantisk kristendom vi ikke ofte møter i Norge. Den har navn etter den fransk-sveitsiske reformatoren Jean Calvin, og er kjent som den reformerte tradisjon. Ettersom Johan Friedrich Dohler var «af Reformeret Religion», ble han gravlagt uten jordpåkastelse og seremoni på Domkirkegårdens nordvestre side. Aschier Evensdatter ble begravet som fattiglem.

Den tyske vinhandleren og hans unge kone fikk fire barn, stort mer er ikke å legge til. Egentlig kunne jeg stoppet der; jeg hadde endelig hadde funnet en direkte anelinje fra min mors mormor og fått på plass denne veldig fine stamfaren.

I letingen måtte jeg forholde meg til at navnet Dohler i ulike sammenhenger også forekommer som Doller, Daller og ikke minst Duller. Da snublet jeg over Livsslave og Ungekarl Lars Larsen Doller fra Christianssand, som i 1844 ble «Slaaet ihiel med en Murnedstyrtning under sit Arbeide med at oprydde Brandtomten efter Ildebranden den 28de Decbr» mens han var på festningen i Fredrikstad. Kunne Lars Larsen Doller være av samme slekt som vinhandleren og min oldemor?

Artillerigården på festningen i Fredrikstad ble tatt i bruk som slaveri fra 1825.

Joda, det forekommer i de beste familier! Livsslaven var vinhandlerens barnebarn, og min tippoldefars bror. Lars Larsen Duller var stadig på kant med loven. Allerede ved konfirmasjon var han tukthusfange. Flere ganger ble han arrestert i hjembyen Kristiansand. To ganger ble han dømt i Høyesterett til festningsarbeid i Fredrikstad.

I 1832 slapp han med tre måneder for «Deltagelse i Opløb». I 1837 ble det livstidsdom for å ha «begaaet Inbrud og Tyverie». Ikke bra, men livsslave – det var en barsk dom! Som festningsslave måtte han gå med lenker døgnet rundt. I 1844 ble han «naadigst forundt Opreisning paa Æren». Det satte ham ikke på frifot, men ga noe lettere soningsvilkår. Samme år omkom Lars Larsen under festningsarbeid. (Takk for god hjelp fra Statsarkivet/Riksarkivet, fra Lars Ove Wangensteen og fra Else B. Rustad!)

Min oldemor, Josephine Frederikke Johansdatter (1841-1922), vokste opp hos den velstående Balchen-familien i Kristiansand. Hennes mor hadde fått barn utenfor ekteskap med en matros. Riktignok ble foreldrene gift senere samme år, men I følge familietradisjonen var det ikke så greit. Hos Balchen var det desto bedre. Noen familietilknytning til Balchen-familien og dermed flypioneren Bernt Balchen har jeg imidlertid ikke funnet.

Geitetorget og Hajernplassen

hajern-geitetorgetHar’u noen gang lurt på hvorfor det heter Geitetorget oppmed Hajern? Kanskje vet du ikke engang hvor Hajern er? Gamle stedsnavn forteller ofte historie. Vi snakker om skogsområdet mellom Lågen og Eikeren, noen kilometer nordvest for Hvittingfoss. Der oppe i Komneslia ligger Geitetorget. Det var ikke noen plass for beitende geiter.

img_20161122_0003Navnet skriver seg tilbake til tømmerkjøring med hest, den gang de la tømmeret på ei todelt slede med bukken foran og geita bak.

I Komneslia bar det bratt nedover. Ved Geitetorget kopla de fra geita, slik at tømmeret bremsa og holdt igjen når de kjørte ned gjennom lia. Var det skikkelig isete og skarpt føre, slo de kjetting om meiene på bukken. Det kunne være et helt lite torg av geiter, når mange kjørere hadde kopla fra og satt utfor.

Skogsarbeiderne Arne Saga og Bernhard Rønningen påviste tidlig på 1970-tallet mange slike gamle stedsnavn, som forfatteren Fred Friberg merket av på kart. Vi finner Harapina, Furterud, Tjirruhjellen, Lyarknatten, Løgnildmyra og flere med.

hajern-stuaArne Saga skal forresten ha brukt Hajernplassen. Gamle Hajern, står det på kartet. Her var det fastboende i gammel tid. Hans O. Hajern (1821-1893) kom fra husmannsplassen Dammyra i Siljan. Han bodde på Hajernplassen, og fikk mange barn i to ekteskap. Gjennom livet omtales han som innerst, husmann, forpakter, hogger, skogbetjent og skogvokter. Vi må tro at Hans var en av dem som satte igjen geita si på Geitetorget.

dscf2913Det blir en liten avsporing, dette, men Hans O. Hajern var bror til min tippoldemor. For noen år siden fant vi ham i uthuset ved Komnes kirke. Der hadde han stått gjemt og glemt i mange år.

Det er en snodig sak, som du kan lese her:

Hans O. Hajerns gravminne

Et 150 år gammelt familiebilde

KirkesangerenFile0001_modifisert_2 (3)Dette er det eldste slektsbilde jeg har. Det er tatt i 1860-årene, og viser kirkesanger Kristen Larsen (1803-1869) og frue Ingeborg Marie Andersdatter (1805-1884). De bodde på Buestad i Tveit, utenfor Kristiansand.

Jeg synes det er et morsomt bilde. Det var i den tida da det var omreisende fotografer. For å få godt lys er bildet tatt utendørs. På husveggen er det hengt opp et teppe eller en presenning som bakgrunn. Også på bakken er det lagt et teppe.

De to er mine tippoldeforeldre og har kledd seg i sin fineste stas. Ikke alle er så heldige at de finner så gamle familiebilder. Det er faktisk ganske unikt.

Kirkesangeren var ikke bare forsanger i kirken, han var prestens medhjelper på flere områder. Han bisto under gudstjenestene, førte kopi av kirkebøkene og var lærer. Degn sa man tidligere, i dag kjenner vi det som klokker. Ikke sjelden var det menn som av ulike grunner var uskikket til militærtjeneste som ble kirkesangere.

Kristen Larsen måtte lære seg å spille salmodikon, dette  saare gavnlige Midel til Kirkesangens Forbedring, som paa den simpleste og mest hensigstmæssige Maade sætter Enver istand til å lære sig selv de brugelige Koral-Melodier. Han ble antatt inntil ett år på prøve, men det gikk to år før han ble fast ansatt. Jobben som forsanger kan ikke ha vært lett. I Tveit kirke var det dengang ikke orgel og ikke ovner, kirkegjengerne klapret med føttene for å holde varmen. Kristen Larsen hadde ingen utdannelse, men han var lærer i 38 år og fikk i gang den første faste skole i Tveit. Han har fått et godt ettermæle. Det står å lese at han holdt mål som kirkesanger, var flink til å synge og som lærer en flittig og iherdig mann.

F1000011Buestad var klokkergård, dette var kirkesangerens tjenestebolig. Kristen Larsen fikk overta gården gjennom et makeskifte, men etter hans død ble den solgt til godseier Hegermann på den andre siden av Tofdalselva. Familie ble likevel boende der i mange år, for godseieren var egentlig bare ute etter lakserettighetene.

Dagens eier har utført et imponerende restaureringsarbeid på det gamle våningshuset fra slutten av 1600- eller tidlig på 1700-tallet. I annen etasje var det Kristen Larsen holdt skole.

Vi slektsgranskere må ut i felt! For 12-13 år tilbake tok vi turen til Tveit, besøkte Buestad og ruslet rundt på kirkegården. Der var nok kona mi litt mer utålmodig enn meg, hun gikk foran. Tveit kirkegård er ikke større enn at vi rakk over det meste.

2 Gravsted Tveit kirkegård kirkesanger Christen Larsen, Buestad-Hva var det han var, han tippoldefaren din? ropte hun plutselig.

-Kirkesanger, svarte jeg.

-Her er’n! hojet hun.

Det var helt uventet. Graven til tippoldefar var forlengst i familiens glemmebok. Dette var før gravene på denne kirkegården var registrert i gravminnebasen til Slekt og Data.

På det eneste gravminnet i støpejern på Tveit kirkegård står det: Her under viler Kirkesanger Christen Larsen Bustad Thvedt født 9de Sptbr 1803 død 18de Novbr 1869. 

 

Langt mot nord og langt mot øst

DSCF4573Har du vært på kirkegården i Grense Jakobselv? Her finner du russiske, finske, samiske og norske gravminner, som vitner om møter mellom ulike kulturer og forskjellige trosretninger.

Sommerens utflukt gikk langt mot nord og langt mot øst. Det var ikke for å søke egen slekt. Nærmeste jeg kommer sånn sett i nord er folketellingen 1900, da farfar var kaptein i Frelsesarmeen i Vardø.

Jeg hadde nok vært i Finnmark flere ganger tidligere, også over russergrensen til Nikel, Petsjenga og Murmansk. Men Grense Jakobselv og Pasvikdalen hadde jeg ikke sett, for så vidt heller ikke Nord-Sverige og Nord-Finland. Det var vel verdt en tur.

DSCF4569Når jeg er på reisefot og anledningen byr seg, da bruker jeg å rusle litt rundt på kirkegårder. Det er jeg ikke alene om. Gjerne gir det noe annet enn tilrettelagte severdigheter, kanskje også litt fred i sinnet og perspektiv på livets forgjengelighet.

Gjennom flere tusen år skal det ha bodd folk i Grense Jakobselv, dette lille og tidligere veiløse dalføret der Jakobselva renner ut i Varangerfjorden. Elva markerer grensen mot Russland. Fast, norsk bosetting regnes fra 1851 inntil fraflytting sent på 1970-tallet og tidlig i 1980-årene.

Kirkegården er i aktiv bruk, selv om det ikke det lenger bor folk her. År om annet foregår det fortsatt begravelser i Grensen, som man gjerne sier lokalt. I gravminnebasen til Slekt og Data er det registrert 76 gravminner, alle så nær som én grav med bilde og den siste fra 2006.

DSCF4585kopikopiKirken ble innviet i 1869 og fikk fra 1873 navnet Kong Oskar IIs kapell, etter kongebesøk dette året.

Kapellet har tjent flere funksjoner, ut over å være gudshus for lokalbefolkningen. Det ble reist for å markere Norges suverenitet, som et «åndelig vakttårn mot den østlige koloss», fordi russerne ikke ville respektere grensen.

Tidlig ble Kong Oskar IIs kapell også et viktig kjennemerke for sjøfarende, og var lenge hvitkalket for å være enda mer synlig fra sjøen.