Vinhandleren, livsslaven og oldemor

Kristiansand har hatt flere domkirker, denne fra 1738 gikk tapt ved bybrannen i 1880.

Min mors mormor var visstnok av så «veldig fin» familie, med en stamfar fra Skottland. Eller kanskje var det Frankrike? Som slektsgransker har jeg jobba mye med å finne ut av dette! Johan Friedrich Dohler var fra Tyskland og slo seg til som vinhandler i Kristiansand. Sånn sett var han godt mulig en aktet mann, men blant etterkommerne var det fattiglemmer, «uekte» barn og en livsslave dømt i Høyesterett.

Presten var raus med innføringen i kirkeboka, da Johan Friedrich Dohler (1730-1785) og Aschier Evensdatter (1756-1797) giftet seg i Kristiansand domkirke i 1776: «Agtbare og Velforstandige Unge-Karl og Vin-Forleder fra Nedre CuurPfaltz ved Marheim i Tyskland og af den Calvinske Religion ved Navn Johan Friedrich Dohler og Dydrige og Gudelskende Pige Aschier Evensdtr.»

Marheim er en feilskriving eller mistolkning for Mannheim. Pikenavnet Aschier forekommer i forskjellige varianter, det er synonymt med Asgerd. Johan Friedrich var av den calvinske religion, en retning innen protestantisk kristendom vi ikke ofte møter i Norge. Den har navn etter den fransk-sveitsiske reformatoren Jean Calvin, og er kjent som den reformerte tradisjon. Ettersom Johan Friedrich Dohler var «af Reformeret Religion», ble han gravlagt uten jordpåkastelse og seremoni på Domkirkegårdens nordvestre side. Aschier Evensdatter ble begravet som fattiglem.

Den tyske vinhandleren og hans unge kone fikk fire barn, stort mer er ikke å legge til. Egentlig kunne jeg stoppet der; jeg hadde endelig hadde funnet en direkte anelinje fra min mors mormor og fått på plass denne veldig fine stamfaren.

I letingen måtte jeg forholde meg til at navnet Dohler i ulike sammenhenger også forekommer som Doller, Daller og ikke minst Duller. Da snublet jeg over Livsslave og Ungekarl Lars Larsen Doller fra Christianssand, som i 1844 ble «Slaaet ihiel med en Murnedstyrtning under sit Arbeide med at oprydde Brandtomten efter Ildebranden den 28de Decbr» mens han var på festningen i Fredrikstad. Kunne Lars Larsen Doller være av samme slekt som vinhandleren og min oldemor?

Artillerigården på festningen i Fredrikstad ble tatt i bruk som slaveri fra 1825.

Joda, det forekommer i de beste familier! Livsslaven var vinhandlerens barnebarn, og min tippoldefars bror. Lars Larsen Duller var stadig på kant med loven. Allerede ved konfirmasjon var han tukthusfange. Flere ganger ble han arrestert i hjembyen Kristiansand. To ganger ble han dømt i Høyesterett til festningsarbeid i Fredrikstad.

I 1832 slapp han med tre måneder for «Deltagelse i Opløb». I 1837 ble det livstidsdom for å ha «begaaet Inbrud og Tyverie». Ikke bra, men livsslave – det var en barsk dom! Som festningsslave måtte han gå med lenker døgnet rundt. I 1844 ble han «naadigst forundt Opreisning paa Æren». Det satte ham ikke på frifot, men ga noe lettere soningsvilkår. Samme år omkom Lars Larsen under festningsarbeid. (Takk for god hjelp fra Statsarkivet/Riksarkivet, fra Lars Ove Wangensteen og fra Else B. Rustad!)

Min oldemor, Josephine Frederikke Johansdatter (1841-1922), vokste opp hos den velstående Balchen-familien i Kristiansand. Hennes mor hadde fått barn utenfor ekteskap med en matros. Riktignok ble foreldrene gift senere samme år, men I følge familietradisjonen var det ikke så greit. Hos Balchen var det desto bedre. Noen familietilknytning til Balchen-familien og dermed flypioneren Bernt Balchen har jeg imidlertid ikke funnet.

Geitetorget og Hajernplassen

hajern-geitetorgetHar’u noen gang lurt på hvorfor det heter Geitetorget oppmed Hajern? Kanskje vet du ikke engang hvor Hajern er? Gamle stedsnavn forteller ofte historie. Vi snakker om skogsområdet mellom Lågen og Eikeren, noen kilometer nordvest for Hvittingfoss. Der oppe i Komneslia ligger Geitetorget. Det var ikke noen plass for beitende geiter.

img_20161122_0003Navnet skriver seg tilbake til tømmerkjøring med hest, den gang de la tømmeret på ei todelt slede med bukken foran og geita bak.

I Komneslia bar det bratt nedover. Ved Geitetorget kopla de fra geita, slik at tømmeret bremsa og holdt igjen når de kjørte ned gjennom lia. Var det skikkelig isete og skarpt føre, slo de kjetting om meiene på bukken. Det kunne være et helt lite torg av geiter, når mange kjørere hadde kopla fra og satt utfor.

Skogsarbeiderne Arne Saga og Bernhard Rønningen påviste tidlig på 1970-tallet mange slike gamle stedsnavn, som forfatteren Fred Friberg merket av på kart. Vi finner Harapina, Furterud, Tjirruhjellen, Lyarknatten, Løgnildmyra og flere med.

hajern-stuaArne Saga skal forresten ha brukt Hajernplassen. Gamle Hajern, står det på kartet. Her var det fastboende i gammel tid. Hans O. Hajern (1821-1893) kom fra husmannsplassen Dammyra i Siljan. Han bodde på Hajernplassen, og fikk mange barn i to ekteskap. Gjennom livet omtales han som innerst, husmann, forpakter, hogger, skogbetjent og skogvokter. Vi må tro at Hans var en av dem som satte igjen geita si på Geitetorget.

dscf2913Det blir en liten avsporing, dette, men Hans O. Hajern var bror til min tippoldemor. For noen år siden fant vi ham i uthuset ved Komnes kirke. Der hadde han stått gjemt og glemt i mange år.

Det er en snodig sak, som du kan lese her:

Hans O. Hajerns gravminne

Da kirkebøkene for Fjære gikk tapt

30 Fjære prestegård ved Grimstad (dramatisk brann ca 1936)Mer enn 80 år i ettertid kan man knapt tenke seg hvilket drama som utspilte seg natt til 4. november 1933, da gamle Fjære prestegård ved Grimstad brant ned til grunnen. Min mor snakket om og levde med denne brannen resten av sitt liv. Alle kom seg ut, men kirkebøkene (ministerialbøkene) for årene 1839-1930 og sokneprestens bokmanuskript ble flammenes rov. Ikke noe av innboet ble berget.

m-fjerefolkforside_2016I løpet av et par timer var den store prektige prestegård lagt i aske. Hvorledes ilden er opstått har man ennu ingen formening om, skrev Grimstad Adressetidende.

På anmodning fra Fjære Historielag har jeg dukket ned i noen arkiver, bladd i gamle aviser og samlet familieminner til en artikkel, som står på trykk i årets utgave av Fjærefolk. Artikkelen kan du også lese her:

Da kirkebøkene for Fjære gikk tapt

 

Han gikk kongeveien til fattighjemmet

akvarellfjelldalenstoremalt1920-002Møysommelig har jeg som slektsgransker nøstet opp min tippeoldefar Anunds liv. Fra husmannsplassen Klippenberg i Øvre Sandsvær gikk han kongeveien gjennom Langeruddalen, på vestsida av Skrim til Skauane nord i Siljan.

Farmors stefar IMG_0001Der var han husmann og leilending hos kammerherre Treschow. Ei arbeidsliste viser at han må ha vært en ualminnelig arbeidsom og allsidig kar, en svært nyttig mann for godseieren.

Endelig ble Anund selveier, da han han arvet gården Fjelldalen store i Gjerpen (bildet). Men så gikk det utfor. I flere omganger delte han fra, neppe bare av lyst og fri vilje. Til slutt måtte han gi fra seg det som var igjen til Gjerpen fattigvæsen. Han fikk 800 kroner, men bare 300 kroner utbetalt. Anund endte sine dager på Foss fattighjem i 1903.

I oppveksten hørte nok mine søsken og jeg litt om Fjelldalen, men knapt noe om Siljan. At det lå en lei fattighistorie bakom, ble det slett ikke sagt noe om. Det er en historie som bidrar til forståelse for klassereisen dit vi er i dag. Vår familie er ikke alene om å ha en slik historie i vår glemmebok.

Et 150 år gammelt familiebilde

KirkesangerenFile0001_modifisert_2 (3)Dette er det eldste slektsbilde jeg har. Det er tatt i 1860-årene, og viser kirkesanger Kristen Larsen (1803-1869) og frue Ingeborg Marie Andersdatter (1805-1884). De bodde på Buestad i Tveit, utenfor Kristiansand.

Jeg synes det er et morsomt bilde. Det var i den tida da det var omreisende fotografer. For å få godt lys er bildet tatt utendørs. På husveggen er det hengt opp et teppe eller en presenning som bakgrunn. Også på bakken er det lagt et teppe.

De to er mine tippoldeforeldre og har kledd seg i sin fineste stas. Ikke alle er så heldige at de finner så gamle familiebilder. Det er faktisk ganske unikt.

Kirkesangeren var ikke bare forsanger i kirken, han var prestens medhjelper på flere områder. Han bisto under gudstjenestene, førte kopi av kirkebøkene og var lærer. Degn sa man tidligere, i dag kjenner vi det som klokker. Ikke sjelden var det menn som av ulike grunner var uskikket til militærtjeneste som ble kirkesangere.

Kristen Larsen måtte lære seg å spille salmodikon, dette  saare gavnlige Midel til Kirkesangens Forbedring, som paa den simpleste og mest hensigstmæssige Maade sætter Enver istand til å lære sig selv de brugelige Koral-Melodier. Han ble antatt inntil ett år på prøve, men det gikk to år før han ble fast ansatt. Jobben som forsanger kan ikke ha vært lett. I Tveit kirke var det dengang ikke orgel og ikke ovner, kirkegjengerne klapret med føttene for å holde varmen. Kristen Larsen hadde ingen utdannelse, men han var lærer i 38 år og fikk i gang den første faste skole i Tveit. Han har fått et godt ettermæle. Det står å lese at han holdt mål som kirkesanger, var flink til å synge og som lærer en flittig og iherdig mann.

F1000011Buestad var klokkergård, dette var kirkesangerens tjenestebolig. Kristen Larsen fikk overta gården gjennom et makeskifte, men etter hans død ble den solgt til godseier Hegermann på den andre siden av Tofdalselva. Familie ble likevel boende der i mange år, for godseieren var egentlig bare ute etter lakserettighetene.

Dagens eier har utført et imponerende restaureringsarbeid på det gamle våningshuset fra slutten av 1600- eller tidlig på 1700-tallet. I annen etasje var det Kristen Larsen holdt skole.

Vi slektsgranskere må ut i felt! For 12-13 år tilbake tok vi turen til Tveit, besøkte Buestad og ruslet rundt på kirkegården. Der var nok kona mi litt mer utålmodig enn meg, hun gikk foran. Tveit kirkegård er ikke større enn at vi rakk over det meste.

2 Gravsted Tveit kirkegård kirkesanger Christen Larsen, Buestad-Hva var det han var, han tippoldefaren din? ropte hun plutselig.

-Kirkesanger, svarte jeg.

-Her er’n! hojet hun.

Det var helt uventet. Graven til tippoldefar var forlengst i familiens glemmebok. Dette var før gravene på denne kirkegården var registrert i gravminnebasen til Slekt og Data.

På det eneste gravminnet i støpejern på Tveit kirkegård står det: Her under viler Kirkesanger Christen Larsen Bustad Thvedt født 9de Sptbr 1803 død 18de Novbr 1869. 

 

Langt mot nord og langt mot øst

DSCF4573Har du vært på kirkegården i Grense Jakobselv? Her finner du russiske, finske, samiske og norske gravminner, som vitner om møter mellom ulike kulturer og forskjellige trosretninger.

Sommerens utflukt gikk langt mot nord og langt mot øst. Det var ikke for å søke egen slekt. Nærmeste jeg kommer sånn sett i nord er folketellingen 1900, da farfar var kaptein i Frelsesarmeen i Vardø.

Jeg hadde nok vært i Finnmark flere ganger tidligere, også over russergrensen til Nikel, Petsjenga og Murmansk. Men Grense Jakobselv og Pasvikdalen hadde jeg ikke sett, for så vidt heller ikke Nord-Sverige og Nord-Finland. Det var vel verdt en tur.

DSCF4569Når jeg er på reisefot og anledningen byr seg, da bruker jeg å rusle litt rundt på kirkegårder. Det er jeg ikke alene om. Gjerne gir det noe annet enn tilrettelagte severdigheter, kanskje også litt fred i sinnet og perspektiv på livets forgjengelighet.

Gjennom flere tusen år skal det ha bodd folk i Grense Jakobselv, dette lille og tidligere veiløse dalføret der Jakobselva renner ut i Varangerfjorden. Elva markerer grensen mot Russland. Fast, norsk bosetting regnes fra 1851 inntil fraflytting sent på 1970-tallet og tidlig i 1980-årene.

Kirkegården er i aktiv bruk, selv om det ikke det lenger bor folk her. År om annet foregår det fortsatt begravelser i Grensen, som man gjerne sier lokalt. I gravminnebasen til Slekt og Data er det registrert 76 gravminner, alle så nær som én grav med bilde og den siste fra 2006.

DSCF4585kopikopiKirken ble innviet i 1869 og fikk fra 1873 navnet Kong Oskar IIs kapell, etter kongebesøk dette året.

Kapellet har tjent flere funksjoner, ut over å være gudshus for lokalbefolkningen. Det ble reist for å markere Norges suverenitet, som et «åndelig vakttårn mot den østlige koloss», fordi russerne ikke ville respektere grensen.

Tidlig ble Kong Oskar IIs kapell også et viktig kjennemerke for sjøfarende, og var lenge hvitkalket for å være enda mer synlig fra sjøen.

 

Skogsarbeidersamfunnet i Siljan

I grenseland mellom Telemark, Buskerud og Vestfold – helt nord i Siljan – heter det Skauane. Og slik er det, tett granskog lenger enn øyet rekker. Gjennom sju generasjoner har det meste vært i familien Treschows eie. Mer enn 180 år. Tidligere tilhørte disse områdene danskekongen med Larvik grevskap, dels også Løvenskiold Fossum i Skien.

Her har det bodd folk fra gammel tid. Fra midten av 1700 til midt på 1900-tallet var det et svært aktivt skogsarbeidersamfunn med omkring 200 fastboende. Bygda var full av folk som jobbet med hogst og fløtning.

Fortsatt er skogen viktig for Treschow-Fritzøe, men med moderne driftsformer er det ikke lenger behov for at det bor folk innpå Skauane. I dag er det bare noen ganske få som klorer seg fast, tre innenfor kommunegrensen og én like utenfor. Kirken står og kirkegården holdes i hevd på Grorud. Der ligger også det tradisjonsrike jakthuset til Treschow, som er bygd ut med moderne konferansefasiliteter.

23DSCF4294Men smått om senn viskes det ut kulturminner som er blitt til i et gjensidig avhengighetsforhold mellom godsherre og småkårsfolk. Gamle husmannsplasser som Lystjern og Kollen står til forfall. Andre steder er husene revet og eiendommene plantet igjen. Skolen forsvant plutselig, den også.

Det følger noe med å eie så mye og være en så stor samfunnsaktør som Treschow-Fritzøe, det er på en måte ingen privatsak. Jeg skulle mene at det ville være mye goodwill og anerkjennelse å hente ved å ta hånd om det som enda står.

Det er en fri, men ingen uhildet meningsytring. For folka mine var blant dem som levde sine liv her inne på Skauane, i slit for livets opphold og for Treschow-Fritzøes vekst og utvikling. Det kaller på ettertanke og ikke lite stolthet! Jeg har vandret på kjerrevei, over fløtningsdammer og på gjengrodde stier. Og jeg har nøstet opp historie og begått noen skriverier, som du kan lese her:

På bildet øverst ser vi Lystjern, hvor det bodde folk fra 1780 til 1965. Under sitter jeg på tuftene av Dammyra, som ble ryddet og bygget av mine tipptippoldeforeldre omkring 1818. Her bodde tre generasjoner av min familie til plassen ble fraflyttet 1890-1894.

Mine uløste slektsmysterier…

Alle som driver med slekt, sitter med noen uløste floker. Det heter seg gjerne i slik sammenheng at om du løser ett problem, så oppstår det to nye. Her er noen av mine slektsmysterier.

Artillerigården på festningen i Fredrikstad ble tatt i bruk som nytt slaveri fra 1825.

Johan Friedrich Dohler (ca 1730-1785), Kristiansand: Navnet Dohler skrives i ulike kilder også som Doller og Duller. Da han giftet seg i 1776, skrev presten: «Agtbare og Velforstandige Unge-Karl og Vin-Forleder fra Nedre CuurPfaltz ved Marheim (Mannheim) i Tyskland og af den Calvinske Religion ved Navn». Han ble gravlagt ved Domkirken: Krypten under Kristiansand domkirke Jeg har flere fakta knyttet til Johan Friederich Dohler, men er det noen som har etterslekt? Og er det noen som har noe mer om Livsslave Lars Larsen Doller, som ble «slaaet ihiel» i Gamlebyen i Fredrikstad? Han ble dømt i Høyesterett. Obs! 01.12.2016: Denne koden er endelig knekt! Vinhandleren var min oldemors oldefar, livsslaven var min oldemors onkel.  

Ole Levorsen (ca 1790-1850), Siljan i Telemark:  Hvor Ole kom fra, har det ikke lykkes meg å finne ut av. Ved konfirmasjon 22 år gammel i 1811 og da han giftet seg med Marthe Hansdatter i 1812, skrev presten Grorøe (Grorud i Siljan). Men dette kan gjerne bare ha vært et sted han var i tjeneste som ungdom, og at han egentlig hadde sitt opphav utenfor gamle Slemdal. Marthe (1793-1880) kom fra Bjørndalen, datter av Hans Torbjørnsen og Gunild Olsdatter. Her kan du lese mer om Ole Levorsen og Marthe Hansdatter: Huusmandspladsen Damyhra og her: eidangerslekt.org

Karl Andersen (1860-  ), Gjerpen i Telemark: Karl er i kirkeboka oppgitt som far til min farmor, Anna Karine Karlsdatter (1988-1971). Han var steinhogger på Eriksrød.  Hennes mor var Anne Lovise Anundsdatter (1868-  ) fra Fjelddalen, født på Dammyra i Siljan. Mer om disse folkene her: gamlegjerpen.no (familie nr. 53). Noen som kan hjelpe meg med å identifisere Karl Andersen?

Ole Semmingsen (ca 1799-1871), Følling i Nord-Trøndelag: Finner Ole i folketelling 1865 Her oppgis han å være født ca 1799 i Indsets Præstegjeld. I kirkeboka  skal han ha vært 77 år, da han døde i 1871. Jeg leter etter hans fødsel/dåp og aner. Hans kone gir også utfordringer: Beret/Bereth Pedersdatter/Larsdatter – samme person benevnes tilsynelatende med to ulike patronymikon. Jeg vet at flere enn meg har slitt med henne!

«Bygdin» i trampfart på Tønsberg

IMG_20160408_0001Noen drar kanskje kjensel på M/S «Bygdin»?

En gang på vårparten 1973 mønstret jeg som ung journalist på for å lage en reportasje til Tønsbergs Blad, vel innforstått med at dette var historie på hell. «Bygdin» var den eldste jernskuta i Oslofjorden, den siste av en slitets armada som trafikerte kystbyene.

I dype gjemmer finner jeg avisbildene og gulnede brev fra A/S Porsgrunds mek. Verksted og Aktieselskabet Borgestad.

Verkstedet opplyser at D/S «Bygdin»  var deres byggenummer 9, levert 17. september 1898 – lengde 83´8´´. Som eldste sønn av statsministeren med samme navn, forteller 89 år gamle Gunnar Knudsen at hans far også eide Borgestad Teglverk og fikk bygget båten for transport av murstein og forblendstein til den store byggeaktiviteten i Kristiania omkring århundreskiftet. Den lastet ca. 80 tonn og kostet kr. 25 000,- «plus ekstras» kr. 357,-.

IMG_20160415_0001– Men jobbetiden varte ikke lenge, for av bokholderibøkene fra den tid, finner jeg at allerede i januar 1899 ble båten solgt til Tønsberg for kr. 35 000,-, og kr. 10 000,-  i fortjeneste den gang, var en pen forretning, skriver Gunnar Knudsen.

I april 1973 lastet vi bildekk, sekker, oljefat og paller med annet stykkgods ved Paulsenkaia i Oslo. Seks timer seinere var det lossing ved Stensarmen i Tønsberg. To turer hver uke i konkurranse med Linjegods. «Bygdin» var  da ikke lenger D/S, men M/S. Dampmaskinen var for mange år siden byttet ut og skuta forlenget, slik at den kunne laste inntil 120 tonn. Det ble gjerne 20, kanskje 30.

Med 9 mils fart  greide de én gang turen fra Oslo til Tønsberg på 5 timer og 10 minutter, fortalte skipper Gunnar Mathisen. Han og matrosen Roar Christiansen var begge fra Holmestrand. De var ikke lite stolte over at «Bygdin» still var going strong, denne jernholken som i sin tid hadde vært med på filminnspilling av Arthur Omres «Smuglere».

IMG_20160415_0002«Bygdin» sank ved Grønlikaia i Oslo 18. november 1974, men ble hevet og satt istand igjen. Båten skiftet eier flere ganger. I september 1983 ble den solgt til ukjent kjøper i Vestindia. Den ble sett ved St.Martens i 1991, da den lå i tørrdokk på Martinique. Noen som vet hva som skjedde videre?

En koe, en Sauv og et Amerikans Uhr…

Anund Dyresen var husmann og leilending. Ei arbeidsliste hos Treschow 1861-1863 forteller at han var en allsidig og arbeidsom kar. Anund arvet en gård og ble endelig selveier, men ikke før så kom sønnen Ole hjem fra Amerika. Ole overtok mye av gården og det som hørte med. Da var det ikke stort Anund satt igjen med:

IMG_0012

 ieg under Skrevne over drager til min søn Ole det in boe som ieg har Med hest og kreature, for un tagen, at ieg un tager vise ting af det nødvendige, til mit brug, vis ieg tar ud Paa min egen del, En koe, en Sauv, og et Amerikans Uhr, Bord to stole, et henge-skab et andet som, staar i kjøkenet to Gryder en kjedel, og Filints kopper, og kaffe kopper og om mere, en Melkiste, en Spae to hakker, en Langjaa og stutjaa Ret til Slibning en Øx og Bjle, høvler en Tønde byg og en halv Tønde havre Skjæppe ved.                                                                                                                                                                           Fjeldalen den 27 Juli 1886                                        Anun Dyresen

Bare en liten lapp, som gode hender har visst å ta vare på i 130 år. Senere måtte Anund gi fra seg resten av gården til Gjerpen fattigvæsen, han ble fattigforsørget og døde på Foss fattighjem. En historie fra familiens glemmebok…   Les mer om Anund