Møysommelig har jeg som slektsgransker nøstet opp min tippeoldefar Anunds liv. Fra husmannsplassen Klippenberg i Øvre Sandsvær gikk han kongeveien gjennom Langeruddalen, på vestsida av Skrim til Skauane nord i Siljan.

Der var han husmann og leilending hos kammerherre Treschow. Ei arbeidsliste viser at han må ha vært en ualminnelig arbeidsom og allsidig kar, en svært nyttig mann for godseieren.

Endelig ble Anund selveier, da han han arvet gården Fjelldalen store i Gjerpen (bildet). Men så gikk det utfor. I flere omganger delte han fra, neppe bare av lyst og fri vilje. Til slutt måtte han gi fra seg det som var igjen til Gjerpen fattigvæsen. Han fikk 800 kroner, men bare 300 kroner utbetalt. Anund endte sine dager på Foss fattighjem i 1903.

I oppveksten hørte nok mine søsken og jeg litt om Fjelldalen, men knapt noe om Siljan. At det lå en lei fattighistorie bakom, ble det slett ikke sagt noe om. Det er en historie som bidrar til forståelse for klassereisen dit vi er i dag. Vår familie er ikke alene om å ha en slik historie i vår glemmebok.

Om jeg skulle møte Sankt Peter med nøklene til himmelrikets port, kan jeg vise til at jeg har gått på søndagsskole. Det er jeg såvisst ikke alene om. Jeg skulle tro at de fleste av mine samtidige i etterkrigsårene gikk på søndagsskolen.

Hvilke spor det må ha satt for mitt vedkommende, skal være usagt. Der er jeg svært usikker. Hvorom allting er, så har jeg mer enn 60 år i ettertid stadig noen vage minner fra den gang vi satt der på harde benker i Frogner kirke og fikk røde stjerner med stempel for hvert frammøte. Noen ganger fikk vi til og med en gull klistrestjerne; det var visst gjeve greier!

I en pappeske på loftet dukker det fram et kort stilet til Herr Tor Gervin, med bibelsitat og hilsen fra Frogner søndagsskole. Her er også en liten folder med noen velmente formaninger om hvordan mitt hjerte skal bli mykt og bøyelig, så jeg får avsky for synd og hårdhet. Sterke saker! Det må være fra 1953-1954.

Søndagsskolene slik vi kjenner dem i dag, har en tradisjon tilbake til midten av 1800-tallet. De samlet betydelig flere før enn nå, men rundt om i landet går fortsatt nesten 35 000 barn på omkring 1 200 evangelisk-lutherske søndagsskoler.

Historien om Frelsesarmeens turbulente inntog Norge er gjemt og glemt. Feiekostens og skurebørstens evangelium spredte seg over landet. Jeanna Corneliussen fra Tønsberg sto i front og ble skadet for livet. Nytt foredrag for lag og foreninger – ca. 60 minutter, rikt illustrert. NB! Nye avtaler må bli etter sommeren og utover høsten.

I foredraget forteller jeg om hvordan Norge i løpet av 1800-tallet ble et industrisamfunn med tilflytting til byene. Formannskapet i Kristiania beklaget stor nød: Forstæderne kaldes et forlagt Vrag, en pøle uden Belysning og Oplysning, uden brolægning, uden Politi, et Usædelighedens, Vanartens og Fordærvelighedens Rede.

Her sto Frelsesarmeens første slag, på Grønland i Kristiania 22. januar 1888. Den norske kirke advarte folk mot å gå på møtene, og uttrykte skepsis til Frelsesarmeens glade og likeframme formidling av budskapet. Pøbelen slo til spillende hornmusikanter så tennene løsnet og blodet fløt. Salvasjonistene ble bombardert med råtne egg, søle, stein og døde rotter.

En av flere som ble utsatt for fysisk vold var kaptein Jeanna Corneliussen fra Tønsberg. Hennes historie er gjemt og glemt, nesten ingen som har hørt om henne!

Jeanna Corneliussen sluttet seg til The Salvation Army i England, og snakket tidlig med general William Booth om at armeen måtte komme også til Norge. Hun hadde en sentral og aktiv rolle ved Frelsesarmeens inntog i Norge, men måtte gi opp sitt virke som offiser etter at hun på et møte i Kristiania Arbeidersamfunds lokale nesten ble kvalt og fikk et kraftig spark i underlivet.

Mange steder måtte politiet rykke ut for å holde ro og orden. I Horten ble det håndgemeng. I Åsgårdstrand tok sognepresten alle benkene, for å forhindre et frelsemøte. I Tønsberg var det forventet motstand som intet annet sted. I Sandefjord mente byens gode borgerskap at det var behov for den nye armeen. I Bergen ble det knust 144 vindusruter. På Eidsvoll ble en ovn i møtelokalet sprengt med dynamitt, benkene smurt inn med tjære og fint pepper blåst ut over forsamlingen…

Samtidig var tilslutningen så stor at den i dag nesten ikke er til å forstå. I løpet av de tre første år åpnet Frelsesarmeen 47 korps rundt om i hele landet. Det er et underkommunisert kapittel i norsk vekkelseshistorie.

I grenseland mellom Telemark, Buskerud og Vestfold – helt nord i Siljan – heter det Skauane. Og slik er det, tett granskog lenger enn øyet rekker. Gjennom sju generasjoner har det meste vært i familien Treschows eie. Mer enn 180 år. Tidligere tilhørte disse områdene danskekongen med Larvik grevskap, dels også Løvenskiold Fossum i Skien.

Her har det bodd folk fra gammel tid. Fra midten av 1700 til midt på 1900-tallet var det et svært aktivt skogsarbeidersamfunn med omkring 200 fastboende. Bygda var full av folk som jobbet med hogst og fløtning.

Fortsatt er skogen viktig for Treschow-Fritzøe, men med moderne driftsformer er det ikke lenger behov for at det bor folk innpå Skauane. I dag er det bare noen ganske få som klorer seg fast, tre innenfor kommunegrensen og én like utenfor. Kirken står og kirkegården holdes i hevd på Grorud. Der ligger også det tradisjonsrike jakthuset til Treschow, som er bygd ut med moderne konferansefasiliteter.

Men smått om senn viskes det ut kulturminner som er blitt til i et gjensidig avhengighetsforhold mellom godsherre og småkårsfolk. Gamle husmannsplasser som Lystjern og Kollen står til forfall. Andre steder er husene revet og eiendommene plantet igjen. Skolen forsvant plutselig, den også.

Det følger noe med å eie så mye og være en så stor samfunnsaktør som Treschow-Fritzøe, det er på en måte ingen privatsak. Jeg skulle mene at det ville være mye goodwill og anerkjennelse å hente ved å ta hånd om det som enda står.

Det er en fri, men ingen uhildet meningsytring. For folka mine var blant dem som levde sine liv her inne på Skauane, i slit for livets opphold og for Treschow-Fritzøes vekst og utvikling. Det kaller på ettertanke og ikke lite stolthet! Jeg har vandret på kjerrevei, over fløtningsdammer og på gjengrodde stier. Og jeg har nøstet opp historie og begått noen skriverier, som du kan lese her:

• Huusmandspladsen Damyhra
• Fattigprotokollen
• Hans O. Hajerns gravminne
• Med Oskar I, tippoldefar og bror min gjennom Langeruddalen

På bildet øverst ser vi Lystjern, hvor det bodde folk fra 1780 til 1965. Under sitter jeg på tuftene av Dammyra, som ble ryddet og bygget av mine tipptippoldeforeldre omkring 1818. Her bodde tre generasjoner av min familie til plassen ble fraflyttet 1890-1894.

Året var 1953, sommeren skulle tilbringes ved sjøen og far hadde leid hytte  – Solseter like bakom gamle Bergan skole på Nøtterøy. Skolen er borte, men den vesle hytta står der faktisk enda. Jeg tok en tur bortom for å knipse et bilde, før den også står for fall. Hytta skal selges, og det sprenges, planeres og bygges på alle kanter. Det rører litt ved noen barndomsminner, som jeg har tatt vare på i historien om Sommeren på Solseter 1953.

Disse Blade tilegnes med Kjærlighed og Deltagelse mine modfaldne og sørgende Medvandrere til Evigheden… Bortgjemt i skuffer og skap ligger mange klenodier. Guds Lys paa Mørke Skyer utgitt på Et Interessentskabs Forlag i Molde 1887 er en slik skatt. Den tilhørte min farmors onkel, Ole Anundsen fra den vesle plassen Dammyra i Siljan – født på Årum 8. august 1856.

Snaue 90 sider med fraktur (gotisk skrift) i hendig lommeformat, skrevet av pastor Theodore L. Cuyler i Lafayette Avenue Church i Brooklyn og oversatt til norsk. Denne boka fikk jeg i første omgang til velvillig utlån av en hyggelig fyr som tok seg bryet med å ringe meg, etter at jeg hadde en historie på trykk i Fra Skrim til Farris.

Jeg heiv meg i bilen på vinterglatte veier, da han fortalte at han hadde flere gamle brev, et fotoalbum, noen koppeattester og denne Guds Lys paa Mørke Skyer. Det vil føre unødig langt å ta alt i detalj, men begeistringen tør være til å forstå når en rotebukk som meg fikk nyss om at her var diverse av affeksjonsverdi å hente hos en kar uten noen som helst familiær tilknytning verken til Ole Anundsen eller meg.

Ole Anundsen er også kjent som Ole Listul. Han kan du lese mer om i Huusmandspladsen Damyhra. Dette er historien jeg hadde på trykk i boka utgitt av aktive Siljan Historielag. Andre historier mellom stive permer står å lese i Langs Lågen 2014 (lokalhistorisk forlag i Kongsberg). Også i den sammenheng har jeg fått artige henvendelser fra folk som har sitt å komme med.

Senere skulle jeg få overta Guds Lys paa Mørke skyer, slik at denne lille andaktsboka nå er tilbake i familiens eie. Jeg sier bare tusen takk, og strever meg gjennom den oppbyggelige teksten Den, der finder en Hustru, finder en god Skat…                                                                 

Nasjonalforeningen for folkehelsen utlyste i 1964 en landsomfattende konkurranse, der folk født før 1900 ble oppfordret til å skrive om sine liv. I alt kom det inn mer enn 1400 besvarelser med selvbiografiske skildringer fra ulike miljøer i bygd og by, kyst og innland. De eldste fortellerne var født i 1877, de yngste i 1895. Vi kommer langt tilbake i tid. Lignende konkurranser ble gjennomført i 1981 og 1996. 

For oss som gransker slekt og som gjerne vil ha litt mer enn bare navn og årstall, kan dette materialet være interessant. Det oppbevares i sin helhet i Norsk folkeminnesamling ved Universitetet i Oslo og i kopi ved flere lokale arkiver. Utvalgte deler fra den første minnekonkurransen for 50 år tilbake kom også i bokform. Det Norske Samlaget utga i alt 14 bind i serien «I manns minne». Noen av bøkene er å få tak i ved søk hos antikvariat.no – hele serien finner du på bokhylla.no

Bildet: Teologistudenter i Kristiania ca 1908, til høyre min bestefar Alf Holstad.

Sommerens utferd gikk i vesterled. Bestefar min hadde sitt første prestekall i Lindås, en times kjøretur nord for Bergen. Mor mi ble født i kapellanboligen på Kvalvågnes. Vi hørte om hvordan hun julaften 1911 ble rodd i åpen båt over Lurefjorden til dåp i Lygra kyrkje.

Hadde det vært i dag, ville vi i beste fall rista på hodet over slik uforstand. Tenke seg til å sette over over fjorden med et lite spedbarn i åpen båt uten motor! Det var attpåtil vinterstid og i et område med mye tidevannsstrøm. Om det vel to km lange strekket mellom Kvalvågnes og Lygra kyrkje kanskje ikke er mest utsatt, kan det også her være ganske rufsete.

Dette ville jeg se! Kapellanboligen står der fortsatt, nå som en del av feriesenteret til Vestnorsk Grafiske Fagforening. Jeg hadde noen bilder fra 1910-1912.

Les: En barnedåp julaften 1911 – i åpen båt over Lurefjorden

Kristiansand har hatt flere domkirker, denne fra 1738 gikk tapt ved bybrannen i 1880.

Min mors mormor var visstnok av så «veldig fin» familie, med en stamfar fra Skottland. Eller kanskje var det Frankrike? Som slektsgransker har jeg jobba mye med å finne ut av dette! Johan Friedrich Dohler var fra Tyskland og slo seg til som vinhandler i Kristiansand. Sånn sett var han godt mulig en aktet mann, men blant etterkommerne var det fattiglemmer, «uekte» barn og en livsslave dømt i Høyesterett.

Presten var raus med innføringen i kirkeboka, da Johan Friedrich Dohler (1730-1785) og Aschier Evensdatter (1756-1797) giftet seg i Kristiansand domkirke i 1776: «Agtbare og Velforstandige Unge-Karl og Vin-Forleder fra Nedre CuurPfaltz ved Marheim i Tyskland og af den Calvinske Religion ved Navn Johan Friedrich Dohler og Dydrige og Gudelskende Pige Aschier Evensdtr.»

Marheim er en feilskriving eller mistolkning for Mannheim. Pikenavnet Aschier forekommer i forskjellige varianter, det er synonymt med Asgerd. Johan Friedrich var av den calvinske religion, en retning innen protestantisk kristendom vi ikke ofte møter i Norge. Den har navn etter den fransk-sveitsiske reformatoren Jean Calvin, og er kjent som den reformerte tradisjon. Ettersom Johan Friedrich Dohler var «af Reformeret Religion», ble han gravlagt uten jordpåkastelse og seremoni på Domkirkegårdens nordvestre side. Aschier Evensdatter ble begravet som fattiglem.

Den tyske vinhandleren og hans unge kone fikk fire barn, stort mer er ikke å legge til. Egentlig kunne jeg stoppet der; jeg hadde endelig hadde funnet en direkte anelinje fra min mors mormor og fått på plass denne veldig fine stamfaren.

I letingen måtte jeg forholde meg til at navnet Dohler i ulike sammenhenger også forekommer som Doller, Daller og ikke minst Duller. Da snublet jeg over Livsslave og Ungekarl Lars Larsen Doller fra Christianssand, som i 1844 ble «Slaaet ihiel med en Murnedstyrtning under sit Arbeide med at oprydde Brandtomten efter Ildebranden den 28de Decbr» mens han var på festningen i Fredrikstad. Kunne Lars Larsen Doller være av samme slekt som vinhandleren og min oldemor?

Artillerigården på festningen i Fredrikstad ble tatt i bruk som slaveri fra 1825.

Joda, det forekommer i de beste familier! Livsslaven var vinhandlerens barnebarn, og min tippoldefars bror. Lars Larsen Duller var stadig på kant med loven. Allerede ved konfirmasjon var han tukthusfange. Flere ganger ble han arrestert i hjembyen Kristiansand. To ganger ble han dømt i Høyesterett til festningsarbeid i Fredrikstad.

I 1832 slapp han med tre måneder for «Deltagelse i Opløb». I 1837 ble det livstidsdom for å ha «begaaet Inbrud og Tyverie». Ikke bra, men livsslave – det var en barsk dom! Som festningsslave måtte han gå med lenker døgnet rundt. I 1844 ble han «naadigst forundt Opreisning paa Æren». Det satte ham ikke på frifot, men ga noe lettere soningsvilkår. Samme år omkom Lars Larsen under festningsarbeid. (Takk for god hjelp fra Statsarkivet/Riksarkivet, fra Lars Ove Wangensteen og fra Else B. Rustad!)

Min oldemor, Josephine Frederikke Johansdatter (1841-1922), vokste opp hos den velstående Balchen-familien i Kristiansand. Hennes mor hadde fått barn utenfor ekteskap med en matros. Riktignok ble foreldrene gift senere samme år, men I følge familietradisjonen var det ikke så greit. Hos Balchen var det desto bedre. Noen familietilknytning til Balchen-familien og dermed flypioneren Bernt Balchen har jeg imidlertid ikke funnet.