Sommeren på Solseter 1953

SolseterDSCF3528 (2)

Året var 1953, sommeren skulle tilbringes ved sjøen og far hadde leid hytte  – Solseter like bakom gamle Bergan skole på Nøtterøy. Skolen er borte, men den vesle hytta står der faktisk enda. Jeg tok en tur bortom for å knipse et bilde, før den også står for fall. Hytta skal selges, og det sprenges, planeres og bygges på alle kanter. Det rører litt ved noen barndomsminner, som jeg har tatt vare på i historien om Sommeren på Solseter 1953.

Alle familier har en glemmebok

Alle familier har en glemmebok med historie som er gått ut av tiden. Historie med undring over levde liv, og som bidrar til forståelse for hvordan vi er kommet dit vi er i dag. Jeg synes det er moro å formidle noe av det som er gjemt og glemt, gjerne også stimulere andre til å lete i egen glemmebok.

De siste årene har jeg holdt mer enn 80 slekts- og historierelaterte foredrag. Jeg har ikke noen kommersielle motiver, men sier ikke nei til et lite honorar eller en flaske rødvin. Uansett ber jeg om dekning av reisekostnader, og kr. 250,- dersom jeg må bruke egen projektor.

I 2018 holder jeg foredrag bl.a. for Teie IF senior, Stokke Rotary, Presseveteranene i Vestfold, DSB-pensjonistene, Nøtterøy Y’s Mens Club, Ramnes Historielag, Vallø og omegn Historielag, Stokke Historielag, Slekt og Data Oslo/Akershus, Nestor Seniorutvikling i Melsomvik, Slekts og Data Vest-Agder og Sem Rotary.

Se også menyvalgene FOREDRAG og HISTORIER.

Guds Lys paa Mørke Skyer

IMGDisse Blade tilegnes med Kjærlighed og Deltagelse mine modfaldne og sørgende Medvandrere til Evigheden… Bortgjemt i skuffer og skap ligger mange klenodier. Guds Lys paa Mørke Skyer utgitt på Et Interessentskabs Forlag i Molde 1887 er en slik skatt. Den tilhørte min farmors onkel, Ole Anundsen fra den vesle plassen Dammyra i Siljan – født på Årum 8. august 1856.

Snaue 90 sider med fraktur (gotisk skrift) i hendig lommeformat, skrevet av pastor Theodore L. Cuyler i Lafayette Avenue Church i Brooklyn og oversatt til norsk. Denne boka fikk jeg i første omgang til velvillig utlån av en hyggelig fyr som tok seg bryet med å ringe meg, etter at jeg hadde en historie på trykk i Fra Skrim til Farris.

Jeg heiv meg i bilen på vinterglatte veier, da han fortalte at han hadde flere gamle brev, et fotoalbum, noen koppeattester og denne Guds Lys paa Mørke Skyer. Det vil føre unødig langt å ta alt i detalj, men begeistringen tør være til å forstå når en rotebukk som meg fikk nyss om at her var diverse av affeksjonsverdi å hente hos en kar uten noen som helst familiær tilknytning verken til Ole Anundsen eller meg.

Ole Anundsen er også kjent som Ole Listul. Han kan du lese mer om i Huusmandspladsen Damyhra. Dette er historien jeg hadde på trykk i boka utgitt av aktive Siljan Historielag. Andre historier mellom stive permer står å lese i Langs Lågen 2014 (lokalhistorisk forlag i Kongsberg). Også i den sammenheng har jeg fått artige henvendelser fra folk som har sitt å komme med.

Senere skulle jeg få overta Guds Lys paa Mørke skyer, slik at denne lille andaktsboka nå er tilbake i familiens eie. Jeg sier bare tusen takk, og strever meg gjennom den oppbyggelige teksten Den, der finder en Hustru, finder en god Skat…                                                                 

Lokalhistoriske årbøker 2017

Lokalhistorie som ellers ville gå tapt, dokumenteres i årsskrift som kommer år etter år. Jeg synes det er hyggelig å kunne bidra i slik sammenheng.

Tveit Historielag i Kristiansand har kommet med sitt årsskrift nr. 28, ikke dårlig. Her har jeg en artikkel om min tippoldefar, kirkesangeren Christen Larsen Buestad. Det hadde neppe blitt noe skriveri, om ikke jeg for mange år tilbake sammen med min mor bladde gjennom et gammelt fotoalbum der det var et bilde fra 1860-tallet. På det eneste støpejernkorset på Tveit kirkegård står å lese: Her under viler Kirkesanger Christen Larsen Bustad Thvedt født 9de Sptbr 1803 død 18de Novbr 1869.

Her kan du lese artikkelen om Kirkesanger Kristen Larsen Buestad 

Berget utgis av en interessegruppe i Tønsberg, og er nå i sin 4. årgang. Der kan man lese min artikkel om den vesle lastebåten «Bygdin», en av de siste i en slitets armada som trafikkerte små og store destinasjoner i Oslofjorden. Baad no. 9 fra Porsgrunds Mek. Værksted i 1898 var med på det meste; ble utbedret og forlenget, deltok i filminnspilling, konkurrerte med Linjegods, sank og ble hevet før den i 1983 ble solgt til Karibia. I dype gjemmer hadde jeg avisbildene og noen gulnede brev fra den gang jeg gang på vårparten 1973 mønstret på for å lage en reportasje til Tønsbergs Blad, vel innforstått med at dette var historie på hell.

Om litt kan du her også lese artikkelen om «Bygdin» – eldste jernskuta i fjorden

Tidligere har jeg bidratt med artikler til de lokalhistoriske årbøkene Langs Lågen (lokalhisorisk forlag i Kongsberg), Fra Skrim til Farris (Siljan Historielag), Fjærefolk (Fjære Historielag) og Njotarøy (Nøtterøy Historielag). Flere av disse artiklene finner du under menyvalget HISTORIER.

Tippoldefar var handsagskjærer

HandsagskjærerenDSCF3575 (2)Min tippoldefar i Siljan, husmann Anund Dyresen (1831-1903), var en driftig og allsidig kar. Ei arbeidsliste fra Treschow-Fritzøe forteller at han i årene 1861-1863 fikk lønn for hogst av kulleved (til jernverket), brøtning (tømmerfløting), skur, damarbeid, minering, elveforbedring, tømmerhogst, tømring og muring. Blant mye var han altså tømmerhogger og handsagskjærer. Les mer om: Anund Dyresen

Fram til omkring 1900 var det bare øks og ikke sag, som ble brukt til felling av tømmer. Etter hvert begynte man å bruke stokksager – tomannssager (bogesager eller lange blad med handtak i hver ende), og litt seinere enmannssager (svanser, som kom etter 1900).

Handsager ble i gammel tid brukt til oppdeling av tømmer til trelast. Det skjedde ved kransaging. Stokkene ble lagt på to høye bukker. En mann sto på bjelker som var lagt mellom bukkene og dro ei lang sag opp, mens en annen mann sto under og dro den ned igjen. Sagene hadde støtstilte tenner og skar bare på nedtur. Mannen oppå bukken løftet saga opp, mannen under skar.

Dette var et alternativ til å skjære trelast på oppgangssager, særlig om man hadde billig arbeidskraft eller om man skulle dele opp virke som ikke skulle bli snorrett, noe det ble på oppgangssagene. Ved kransaging kunne man lage kuvete komponenter, både til bygnings- og ikke minst skipskonstruksjoner.

Bortmed Romsdalen innpå Skauane helt nord i Siljan heter det fortsatt Skjærbenklia. Der sto det en slik kransag-rigg. Dit gikk det sti fra husmannsplassen Dammyra. Så godt mulig var det der tippoldefar min jobba som handsagskjærer.

Takk til: Lars Vaagland, Siljan Historielag og Bjørn Bækkelund, Norsk skogmuseum. Bildet: På Rørosmartnan 2015 fikk jeg se kransaging.

Nasjonalforeningens minnekonkurranser

15 Alf Holstad t.h. i Christiania 1910 eller førNasjonalforeningen for folkehelsen utlyste i 1964 en landsomfattende konkurranse, der folk født før 1900 ble oppfordret til å skrive om sine liv. I alt kom det inn mer enn 1400 besvarelser med selvbiografiske skildringer fra ulike miljøer i bygd og by, kyst og innland. De eldste fortellerne var født i 1877, de yngste i 1895. Vi kommer langt tilbake i tid. Lignende konkurranser ble gjennomført i 1981 og 1996. 

For oss som gransker slekt og som gjerne vil ha litt mer enn bare navn og årstall, kan dette materialet være interessant. Det oppbevares i sin helhet i Norsk folkeminnesamling ved Universitetet i Oslo og i kopi ved flere lokale arkiver. Utvalgte deler fra den første minnekonkurransen for 50 år tilbake kom også i bokform. Det Norske Samlaget utga i alt 14 bind i serien «I manns minne». Noen av bøkene er å få tak i ved søk hos antikvariat.no – hele serien finner du på bokhylla.no

Bildet: Teologistudenter i Kristiania ca 1908, til høyre min bestefar Alf Holstad.

Kapellangården på Kvalvågnes

Sommerens utferd gikk i vesterled. Bestefar min hadde sitt første prestekall i Lindås, en times kjøretur nord for Bergen. Mor mi ble født i kapellanboligen på Kvalvågnes. Vi hørte om hvordan hun julaften 1911 ble rodd i åpen båt over Lurefjorden til dåp i Lygra kyrkje.

Hadde det vært i dag, ville vi i beste fall rista på hodet over slik uforstand. Tenke seg til å sette over over fjorden med et lite spedbarn i åpen båt uten motor! Det var attpåtil vinterstid og i et område med mye tidevannsstrøm. Om det vel to km lange strekket mellom Kvalvågnes og Lygra kyrkje kanskje ikke er mest utsatt, kan det også her være ganske rufsete.

Dette ville jeg se! Kapellanboligen står der fortsatt, nå som en del av feriesenteret til Vestnorsk Grafiske Fagforening. Jeg hadde noen bilder fra 1910-1912.

Les: En barnedåp julaften 1911 – i åpen båt over Lurefjorden

Var Chris Jacobs norsk?

Stavangerminner+2805+RestaurationChristopher Jacobs var ikke akkurat noe norsk-klingende navn. Han og moren skulle ha utvandret allerede i 1828, i den andre gruppen av «sloopers» fra Norge. I USA hadde moren giftet seg med kokken ombord på Restauration. Christopher ble også framholdt som første norske mormon til Great Salt Lake. Det var mye på én gang, nesten ikke til å tro…

Jeg investerte noen timer i kvalitetssikring: På sporet av de første utvandrerne                                                                 

Hattefine folk – hvem kunne det være?

Hvem var disse hattefine folka? Raskt dro jeg kjensel på bestefar. Etterhvert mente søstra mi og jeg også å gjenkjenne mormor. Et fascinerende gruppebilde, men hva kunne det være siden de hadde staset seg opp på denne måten?

Gamle bilder gir ofte oss som roter med slekt noe å bryne seg på. For denne delen av familien har jeg hatt en ekstra utfordring. Alt innbo og uerstattelige kirkebøker gikk tapt, da Fjære prestegård ved Grimstad brant ned til grunnen natt til 4. november 1933. Det var med nød og neppe at alle i familien reddet seg ut. Dette og diverse andre bilder jeg i dag har hånd om, er skaffet til veie i ettertid. Det har vi vært flere om. Jeg mistenker en tante for å ha sett betydningen av familiebildene, lenge før jeg selv kom på banen. Hadde bare tante Ella skrevet noen ganske få stikkord…

Flere ganger har jeg stoppet opp ved motivet med disse hattefine folka. Bildet måtte være fra en gang mellom 1900 og 1910, da mormor og bestefar oppholdt seg i Kristiania.

Ved folketellingen 1900 bodde forretningsdame/butikdame Aashild Marie Christensen (1876-1977) i Incognito Terrasse 1. Hun jobbet i en manufakturforretning i Storgaten, og var fra Tveit ved Kristiansand. Alf Holstad (1883-1964) reiste allerede som tenåring fra Namsos til hovedstaden, for å ta artium som privatist og studere teologi. Han leide i Holbergs gate 27, ikke så altfor langt unna der hun bodde. I årene 1903-1910 var han ansatt i Indremisjonen, der han var engasjert med barne- og ungdomsarbeid ved siden av studiene.

Men så var det dette bildet. Jeg la det på Facebook, mest fordi det var litt artig – men også som en motvekt mot mye fjas. Kanskje ville det melde seg noen som kunne si noe mer? Det har hendt meg før, med andre bilder.

Løsningen lå imidlertid i et annet, morsomt bilde jeg fant i min gamle tantes etterlatenskaper. Det var et motiv med portretter fra K.I.U.F.’s Sangforening, stiftet 1900. Jeg skulle jo tenkt tanken for mange år tilbake. Her var ikke bare mormor og bestefar, men også instruktør Per Steenberg. Han skulle bli en velkjent kapasitet innen norsk kirkemusikk. På hattebildet sitter han med bowler på første rad. Det er ellers flere som går igjen på begge bildene.

K.I.U.F. var ikke helt til å forstå. Google var til lite hjelp. Jeg hadde vel tanke om Indremisjonen, men da Foreningen for indre Mission i Christiania ble grunnlagt i 1855 ble den skrevet med C. Senere ble den hetende Oslo Indremisjon, nå kjent som Kirkens Bymisjon. Jeg fant ikke Kristiania Indremission eller Indremisjon, skrevet med K.

En kar i Grimstad, med nesten like smale interesser som meg, kom raskt til unnsetning. Han sendte meg en annonse fra Aftenposten, der Kristiania Indremissions Ungdomsforening (med K) inviterte til aftenunderholdning i Calmeyergadens missionshus. Her deltok K.I.U.F. Sangforening med sin dirigent Per Steenberg.

– Søk på bokhylla.no, vær tålmodig, sa min sørlandske venn. Velvillig trådte han til med litt brukerstøtte for en som har vokst opp med skrivemaskin og blysats.

Calmeyergatens misjonshus er det nok fortsatt mange som husker. Det var oppført i 1891, og rommet Skandinavias største forsamlingslokale med plass til mer enn 5000 mennesker. Kristiania Indremission overtok i 1898. Store vekkelser i 1905 og 1906 samlet fulle hus kveld etter kveld. Under okkupasjonen 1940-45 ble det rekvirert av tyskerne. I de siste årene ble det brukt som lagerlokale, inntil det ble revet i 1972.

Om mormor og bestefar fant hverandre i K.I.U.F. og kanskje til og med i Calmeyergadens missionshus, skal være usagt. Hun var nesten sju år eldre enn ham. Det gjenstår enda å finne hvor bryllupet fant sted. De fikk et langt og godt samliv, med sju barn og prestetjeneste mange steder. I 1936 vendte de tilbake til Oslo.

For noen år siden dukket plutselig bestefar opp i Filmavisen på TV. Det var et innslag fra tidlig på 1950-tallet. Der satt han på første rad, tilbake i Calmeyergatens misjonshus!

Sådan blir ditt hjerte mykt og bøyelig…

Om jeg skulle møte Sankt Peter med nøklene til himmelrikets port, kan jeg vise til at jeg har gått på søndagsskole. Det er jeg såvisst ikke alene om. Jeg skulle tro at de fleste av mine samtidige i etterkrigsårene gikk på søndagsskolen.

Hvilke spor det må ha satt for mitt vedkommende, skal være usagt. Der er jeg svært usikker. Hvorom allting er, så har jeg mer enn 60 år i ettertid stadig noen vage minner fra den gang vi satt der på harde benker i Frogner kirke og fikk røde stjerner med stempel for hvert frammøte. Noen ganger fikk vi til og med en gull klistrestjerne; det var visst gjeve greier!

I en pappeske på loftet dukker det fram et kort stilet til Herr Tor Gervin, med bibelsitat og hilsen fra Frogner søndagsskole. Her er også en liten folder med noen velmente formaninger om hvordan mitt hjerte skal bli mykt og bøyelig, så jeg får avsky for synd og hårdhet. Sterke saker! Det må være fra 1953-1954.

Søndagsskolene slik vi kjenner dem i dag, har en tradisjon tilbake til midten av 1800-tallet. De samlet betydelig flere før enn nå, men rundt om i landet går fortsatt nesten 35 000 barn på omkring 1 200 evangelisk-lutherske søndagsskoler.