Suppe, såpe og frelse

Frelsesarmeen ble møtt med pøbelstreker, demonstrasjoner og politivedtekter, da feiekostens og skurebørstens evangelium spredte seg over landet.

Pøbelen slo til spillende hornmusikanter så tennene løsnet og blodet fløt. Soldatene ble bombardert med råtne egg, søle, stein og døde rotter. Et sted ble ovnen i møtelokalet sprengt med dynamitt, benkene smurt inn med tjære og fint pepper blåst ut over forsamlingen. Stadig måtte politiet rykke ut for å holde ro og orden. Både bråkmakere og salvasjonister ble satt på vann og brød.

En av flere som ble utsatt for fysisk vold var stabsoffiser Jeanna Corneliussen fra Tønsberg. Tidlig skal hun ha snakket med general William Booth om at armeen måtte komme også til Norge. Jeanna Corneliussen hadde en sentral og aktiv rolle ved Frelsesarmeens inntog i 1888.

Det startet vekkelser som savner sitt sidestykke i norsk kristenliv, til tross for harselas, frykt og motstand. Ikke minst Den norske kirke uttrykte skepsis til Frelsesarmeens glade og likeframme formidling av budskapet.

Les min artikkel om Frelsesarmeens innmarsj i Norge:  Suppe, såpe og frelse

Bildet: Stormangrep på fiskerlandsby (Wilhelm Peters, 1895)

 

Herrene i røkeværelset…

22 Kvalvågnes, Alf Holstad t.h.Egentlig har jeg ikke så mye å si om dette motivet, ut over at jeg synes det er et artig bilde fra dengang herrene trakk seg tilbake til røkeværelset. De later til å ha en fredet stund med god passiar. Kanskje ventet de på at ettermiddagskaffen skulle bli servert? Bildet er fra omkring 1910, i presteboligen på Kvalvågnes i Lindås utenfor Bergen. Der hadde bestefaren min, Alf Holstad (t.h.), sitt første prestekall.

Les også: En barnedåp julaften 1911

Alle familier har en glemmebok

Alle familier har en glemmebok med historie som er gått ut av tiden. Historie med undring over levde liv, og som bidrar til forståelse for hvordan vi er kommet dit vi er i dag. Jeg synes det er moro å formidle noe av det som er gjemt og glemt, gjerne også stimulere andre til å lete i egen glemmebok.

De siste årene har jeg holdt mer enn 100 slekts- og historierelaterte foredrag. Jeg har ikke noen kommersielle motiver, men sier ikke nei til et lite honorar eller en flaske rødvin. Uansett ber jeg om dekning av reisekostnader, og kr. 250,- dersom jeg må bruke egen projektor.

I 2018 holder jeg foredrag bl.a. for Teie IF senior, Stokke Rotary, Presseveteranene i Vestfold, DSB-pensjonistene, Nøtterøy Y’s Mens Club, Ramnes Historielag, Vallø og omegn Historielag, Stokke Historielag, Slekt og Data Oslo/Akershus, Nestor Seniorutvikling i Melsomvik, Slekts og Data Vest-Agder og Sem Rotary.

Se også menyvalgene FOREDRAG og HISTORIER.

Skogsarbeidersamfunnet i Siljan

I grenseland mellom Telemark, Buskerud og Vestfold – helt nord i Siljan – heter det Skauane. Og slik er det, tett granskog lenger enn øyet rekker. Gjennom sju generasjoner har det meste vært i familien Treschows eie. Mer enn 180 år. Tidligere tilhørte disse områdene danskekongen med Larvik grevskap, dels også Løvenskiold Fossum i Skien.

Her har det bodd folk fra gammel tid. Fra midten av 1700 til midt på 1900-tallet var det et svært aktivt skogsarbeidersamfunn med omkring 200 fastboende. Bygda var full av folk som jobbet med hogst og fløtning.

Fortsatt er skogen viktig for Treschow-Fritzøe, men med moderne driftsformer er det ikke lenger behov for at det bor folk innpå Skauane. I dag er det bare noen ganske få som klorer seg fast, tre innenfor kommunegrensen og én like utenfor. Kirken står og kirkegården holdes i hevd på Grorud. Der ligger også det tradisjonsrike jakthuset til Treschow, som er bygd ut med moderne konferansefasiliteter.

23DSCF4294Men smått om senn viskes det ut kulturminner som er blitt til i et gjensidig avhengighetsforhold mellom godsherre og småkårsfolk. Gamle husmannsplasser som Lystjern og Kollen står til forfall. Andre steder er husene revet og eiendommene plantet igjen. Skolen forsvant plutselig, den også.

Det følger noe med å eie så mye og være en så stor samfunnsaktør som Treschow-Fritzøe, det er på en måte ingen privatsak. Jeg skulle mene at det ville være mye goodwill og anerkjennelse å hente ved å ta hånd om det som enda står.

Det er en fri, men ingen uhildet meningsytring. For folka mine var blant dem som levde sine liv her inne på Skauane, i slit for livets opphold og for Treschow-Fritzøes vekst og utvikling. Det kaller på ettertanke og ikke lite stolthet! Jeg har vandret på kjerrevei, over fløtningsdammer og på gjengrodde stier. Og jeg har nøstet opp historie og begått noen skriverier, som du kan lese her:

På bildet øverst ser vi Lystjern, hvor det bodde folk fra 1780 til 1965. Under sitter jeg på tuftene av Dammyra, som ble ryddet og bygget av mine tipptippoldeforeldre omkring 1818. Her bodde tre generasjoner av min familie til plassen ble fraflyttet 1890-1894.

Sommeren på Solseter 1953

SolseterDSCF3528 (2)

Året var 1953, sommeren skulle tilbringes ved sjøen og far hadde leid hytte  – Solseter like bakom gamle Bergan skole på Nøtterøy. Skolen er borte, men den vesle hytta står der faktisk enda. Jeg tok en tur bortom for å knipse et bilde, før den også står for fall. Hytta skal selges, og det sprenges, planeres og bygges på alle kanter. Det rører litt ved noen barndomsminner, som jeg har tatt vare på i historien om Sommeren på Solseter 1953.

Guds Lys paa Mørke Skyer

IMGDisse Blade tilegnes med Kjærlighed og Deltagelse mine modfaldne og sørgende Medvandrere til Evigheden… Bortgjemt i skuffer og skap ligger mange klenodier. Guds Lys paa Mørke Skyer utgitt på Et Interessentskabs Forlag i Molde 1887 er en slik skatt. Den tilhørte min farmors onkel, Ole Anundsen fra den vesle plassen Dammyra i Siljan – født på Årum 8. august 1856.

Snaue 90 sider med fraktur (gotisk skrift) i hendig lommeformat, skrevet av pastor Theodore L. Cuyler i Lafayette Avenue Church i Brooklyn og oversatt til norsk. Denne boka fikk jeg i første omgang til velvillig utlån av en hyggelig fyr som tok seg bryet med å ringe meg, etter at jeg hadde en historie på trykk i Fra Skrim til Farris.

Jeg heiv meg i bilen på vinterglatte veier, da han fortalte at han hadde flere gamle brev, et fotoalbum, noen koppeattester og denne Guds Lys paa Mørke Skyer. Det vil føre unødig langt å ta alt i detalj, men begeistringen tør være til å forstå når en rotebukk som meg fikk nyss om at her var diverse av affeksjonsverdi å hente hos en kar uten noen som helst familiær tilknytning verken til Ole Anundsen eller meg.

Ole Anundsen er også kjent som Ole Listul. Han kan du lese mer om i Huusmandspladsen Damyhra. Dette er historien jeg hadde på trykk i boka utgitt av aktive Siljan Historielag. Andre historier mellom stive permer står å lese i Langs Lågen 2014 (lokalhistorisk forlag i Kongsberg). Også i den sammenheng har jeg fått artige henvendelser fra folk som har sitt å komme med.

Senere skulle jeg få overta Guds Lys paa Mørke skyer, slik at denne lille andaktsboka nå er tilbake i familiens eie. Jeg sier bare tusen takk, og strever meg gjennom den oppbyggelige teksten Den, der finder en Hustru, finder en god Skat…                                                                 

Lokalhistoriske årbøker 2017

Lokalhistorie som ellers ville gå tapt, dokumenteres i årsskrift som kommer år etter år. Jeg synes det er hyggelig å kunne bidra i slik sammenheng.

Tveit Historielag i Kristiansand har kommet med sitt årsskrift nr. 28, ikke dårlig. Her har jeg en artikkel om min tippoldefar, kirkesangeren Christen Larsen Buestad. Det hadde neppe blitt noe skriveri, om ikke jeg for mange år tilbake sammen med min mor bladde gjennom et gammelt fotoalbum der det var et bilde fra 1860-tallet. På det eneste støpejernkorset på Tveit kirkegård står å lese: Her under viler Kirkesanger Christen Larsen Bustad Thvedt født 9de Sptbr 1803 død 18de Novbr 1869.

Her kan du lese artikkelen om Kirkesanger Kristen Larsen Buestad 

Berget utgis av en interessegruppe i Tønsberg, og er nå i sin 4. årgang. Der kan man lese min artikkel om den vesle lastebåten «Bygdin», en av de siste i en slitets armada som trafikkerte små og store destinasjoner i Oslofjorden. Baad no. 9 fra Porsgrunds Mek. Værksted i 1898 var med på det meste; ble utbedret og forlenget, deltok i filminnspilling, konkurrerte med Linjegods, sank og ble hevet før den i 1983 ble solgt til Karibia. I dype gjemmer hadde jeg avisbildene og noen gulnede brev fra den gang jeg gang på vårparten 1973 mønstret på for å lage en reportasje til Tønsbergs Blad, vel innforstått med at dette var historie på hell.

Om litt kan du her også lese artikkelen om «Bygdin» – eldste jernskuta i fjorden

Tidligere har jeg bidratt med artikler til de lokalhistoriske årbøkene Langs Lågen (lokalhisorisk forlag i Kongsberg), Fra Skrim til Farris (Siljan Historielag), Fjærefolk (Fjære Historielag) og Njotarøy (Nøtterøy Historielag). Flere av disse artiklene finner du under menyvalget HISTORIER.

Tippoldefar var handsagskjærer

HandsagskjærerenDSCF3575 (2)Min tippoldefar i Siljan, husmann Anund Dyresen (1831-1903), var en driftig og allsidig kar. Ei arbeidsliste fra Treschow-Fritzøe forteller at han i årene 1861-1863 fikk lønn for hogst av kulleved (til jernverket), brøtning (tømmerfløting), skur, damarbeid, minering, elveforbedring, tømmerhogst, tømring og muring. Blant mye var han altså tømmerhogger og handsagskjærer. Les mer om: Anund Dyresen

Fram til omkring 1900 var det bare øks og ikke sag, som ble brukt til felling av tømmer. Etter hvert begynte man å bruke stokksager – tomannssager (bogesager eller lange blad med handtak i hver ende), og litt seinere enmannssager (svanser, som kom etter 1900).

Handsager ble i gammel tid brukt til oppdeling av tømmer til trelast. Det skjedde ved kransaging. Stokkene ble lagt på to høye bukker. En mann sto på bjelker som var lagt mellom bukkene og dro ei lang sag opp, mens en annen mann sto under og dro den ned igjen. Sagene hadde støtstilte tenner og skar bare på nedtur. Mannen oppå bukken løftet saga opp, mannen under skar.

Dette var et alternativ til å skjære trelast på oppgangssager, særlig om man hadde billig arbeidskraft eller om man skulle dele opp virke som ikke skulle bli snorrett, noe det ble på oppgangssagene. Ved kransaging kunne man lage kuvete komponenter, både til bygnings- og ikke minst skipskonstruksjoner.

Bortmed Romsdalen innpå Skauane helt nord i Siljan heter det fortsatt Skjærbenklia. Der sto det en slik kransag-rigg. Dit gikk det sti fra husmannsplassen Dammyra. Så godt mulig var det der tippoldefar min jobba som handsagskjærer.

Takk til: Lars Vaagland, Siljan Historielag og Bjørn Bækkelund, Norsk skogmuseum. Bildet: På Rørosmartnan 2015 fikk jeg se kransaging.

Nasjonalforeningens minnekonkurranser

15 Alf Holstad t.h. i Christiania 1910 eller førNasjonalforeningen for folkehelsen utlyste i 1964 en landsomfattende konkurranse, der folk født før 1900 ble oppfordret til å skrive om sine liv. I alt kom det inn mer enn 1400 besvarelser med selvbiografiske skildringer fra ulike miljøer i bygd og by, kyst og innland. De eldste fortellerne var født i 1877, de yngste i 1895. Vi kommer langt tilbake i tid. Lignende konkurranser ble gjennomført i 1981 og 1996. 

For oss som gransker slekt og som gjerne vil ha litt mer enn bare navn og årstall, kan dette materialet være interessant. Det oppbevares i sin helhet i Norsk folkeminnesamling ved Universitetet i Oslo og i kopi ved flere lokale arkiver. Utvalgte deler fra den første minnekonkurransen for 50 år tilbake kom også i bokform. Det Norske Samlaget utga i alt 14 bind i serien «I manns minne». Noen av bøkene er å få tak i ved søk hos antikvariat.no – hele serien finner du på bokhylla.no

Bildet: Teologistudenter i Kristiania ca 1908, til høyre min bestefar Alf Holstad.

Kapellangården på Kvalvågnes

Sommerens utferd gikk i vesterled. Bestefar min hadde sitt første prestekall i Lindås, en times kjøretur nord for Bergen. Mor mi ble født i kapellanboligen på Kvalvågnes. Vi hørte om hvordan hun julaften 1911 ble rodd i åpen båt over Lurefjorden til dåp i Lygra kyrkje.

Hadde det vært i dag, ville vi i beste fall rista på hodet over slik uforstand. Tenke seg til å sette over over fjorden med et lite spedbarn i åpen båt uten motor! Det var attpåtil vinterstid og i et område med mye tidevannsstrøm. Om det vel to km lange strekket mellom Kvalvågnes og Lygra kyrkje kanskje ikke er mest utsatt, kan det også her være ganske rufsete.

Dette ville jeg se! Kapellanboligen står der fortsatt, nå som en del av feriesenteret til Vestnorsk Grafiske Fagforening. Jeg hadde noen bilder fra 1910-1912.

Les: En barnedåp julaften 1911 – i åpen båt over Lurefjorden