Om Tor

Jobber med slekt og holder foredrag. Opptatt av historie i ulike sammenhenger, bl.a. utvandringen til Amerika. Utrangert journalist og kommunikasjonsrådgiver - pensjonist. Bor på Nøtterøy.

Blodbryllupet i Paris – Bartolomeusnatten

François Dubois (1529–1584)/Musée cantonal des Beaux-Arts, Lausanne.

Slektsgransking gjennom mange år skulle ta meg til Blodbryllupet i Paris, et av de mørkeste kapitler til Europas historie!

Det var etter at jeg i uka som gikk hørte NRK-journalisten og forfatteren Christian Borch holde et uvanlig solid foredrag for Presseveteranene i Vestfold. Blant mye annet fortalte han om Bartolomeusnatten i 1572, da protestantiske hugenotter ble myrdet gjennom en målrettet katolsk voldsbølge under de franske religionskrigene. Blodbadet varte i flere dager. Man regner med at minst 5 000, kanskje så mange som 30 000 protestantiske kristne måtte bøte med livet. Forfølgelsene som fulgte førte til at mer enn 200 000 hugenotter emigrerte til Tyskland, England/Skottland, Nederland og Nord-Amerika.

Da de grusomme detaljene fra massakren nådde Vatikanet, ble det jubel. Kanonene avfyrte salutt, kirkeklokkene ringte over hele Roma og en spesiell minnemedalje ble preget. Paven bestilte et veggmaleri av massakren, et maleri som fremdeles henger i Vatikanet.

Hugenottene hadde jeg nok hørt om i skolens historietimer. Nå koplet jeg dem med historien til min 3x tippoldefar Johan Friderich Dohler (1730-1785). Han har jeg tidligere sporet tilbake til Mannheim i Tyskland. Johan Friderich Dohler var av den calvinsk-protestantiske tro, slo seg til i Kristiansand og livnærte seg som vinskjenker eller vinhandler. Det var ellers flere, men ikke så mange calvinister som kom til Norge.

Jeg har ikke fulgt noen anelinje helt tilbake til 1500-tallets blodbad i Frankrike. Det lar seg neppe gjøre. Men etter Christian Borchs foredrag og etter å ha lest meg litt opp, forstår jeg noe mer av historiens gang, hvordan og hvorfor min 3x tipp kom til Norge.

Mange av calvinistene som flyktet fra Frankrike samlet seg omkring Mannheim. Johan Friderich Dohlers slekt var helt åpenbart blant disse; han og jeg nedstammer fra de franske hugenotter som overlevde Bartolomeusnatten!

Da kirkebøkene for Fjære gikk tapt

30 Fjære prestegård ved Grimstad (dramatisk brann ca 1936)Mer enn 80 år i ettertid kan man knapt tenke seg hvilket drama som utspilte seg natt til 4. november 1933, da gamle Fjære prestegård ved Grimstad brant ned til grunnen. Min mor snakket om og levde med denne brannen resten av sitt liv. Alle kom seg ut, men kirkebøkene (ministerialbøkene) for årene 1839-1930 og sokneprestens bokmanuskript ble flammenes rov. Ikke noe av innboet ble berget.

m-fjerefolkforside_2016I løpet av et par timer var den store prektige prestegård lagt i aske. Hvorledes ilden er opstått har man ennu ingen formening om, skrev Grimstad Adressetidende.

På anmodning fra Fjære Historielag har jeg dukket ned i noen arkiver, bladd i gamle aviser og samlet familieminner til en artikkel, som står på trykk i årets utgave av Fjærefolk. Artikkelen kan du også lese her:

Da kirkebøkene for Fjære gikk tapt

 

Hattefine folk – hvem kunne det være?

Hvem var disse hattefine folka? Raskt dro jeg kjensel på bestefar. Etterhvert mente søstra mi og jeg også å gjenkjenne mormor. Et fascinerende gruppebilde, men hva kunne det være siden de hadde staset seg opp på denne måten?

Gamle bilder gir ofte oss som roter med slekt noe å bryne seg på. For denne delen av familien har jeg hatt en ekstra utfordring. Alt innbo og uerstattelige kirkebøker gikk tapt, da Fjære prestegård ved Grimstad brant ned til grunnen natt til 4. november 1933. Det var med nød og neppe at alle i familien reddet seg ut. Dette og diverse andre bilder jeg i dag har hånd om, er skaffet til veie i ettertid. Det har vi vært flere om. Jeg mistenker en tante for å ha sett betydningen av familiebildene, lenge før jeg selv kom på banen. Hadde bare tante Ella skrevet noen ganske få stikkord…

Flere ganger har jeg stoppet opp ved motivet med disse hattefine folka. Bildet måtte være fra en gang mellom 1900 og 1910, da mormor og bestefar oppholdt seg i Kristiania.

Ved folketellingen 1900 bodde forretningsdame/butikdame Aashild Marie Christensen (1876-1977) i Incognito Terrasse 1. Hun jobbet i en manufakturforretning i Storgaten, og var fra Tveit ved Kristiansand. Alf Holstad (1883-1964) reiste allerede som tenåring fra Namsos til hovedstaden, for å ta artium som privatist og studere teologi. Han leide i Holbergs gate 27, ikke så altfor langt unna der hun bodde. I årene 1903-1910 var han ansatt i Indremisjonen, der han var engasjert med barne- og ungdomsarbeid ved siden av studiene.

Men så var det dette bildet. Jeg la det på Facebook, mest fordi det var litt artig – men også som en motvekt mot mye fjas. Kanskje ville det melde seg noen som kunne si noe mer? Det har hendt meg før, med andre bilder.

Løsningen lå imidlertid i et annet, morsomt bilde jeg fant i min gamle tantes etterlatenskaper. Det var et motiv med portretter fra K.I.U.F.’s Sangforening, stiftet 1900. Jeg skulle jo tenkt tanken for mange år tilbake. Her var ikke bare mormor og bestefar, men også instruktør Per Steenberg. Han skulle bli en velkjent kapasitet innen norsk kirkemusikk. På hattebildet sitter han med bowler på første rad. Det er ellers flere som går igjen på begge bildene.

K.I.U.F. var ikke helt til å forstå. Google var til lite hjelp. Jeg hadde vel tanke om Indremisjonen, men da Foreningen for indre Mission i Christiania ble grunnlagt i 1855 ble den skrevet med C. Senere ble den hetende Oslo Indremisjon, nå kjent som Kirkens Bymisjon. Jeg fant ikke Kristiania Indremission eller Indremisjon, skrevet med K.

En kar i Grimstad, med nesten like smale interesser som meg, kom raskt til unnsetning. Han sendte meg en annonse fra Aftenposten, der Kristiania Indremissions Ungdomsforening (med K) inviterte til aftenunderholdning i Calmeyergadens missionshus. Her deltok K.I.U.F. Sangforening med sin dirigent Per Steenberg.

– Søk på bokhylla.no, vær tålmodig, sa min sørlandske venn. Velvillig trådte han til med litt brukerstøtte for en som har vokst opp med skrivemaskin og blysats.

Calmeyergatens misjonshus er det nok fortsatt mange som husker. Det var oppført i 1891, og rommet Skandinavias største forsamlingslokale med plass til mer enn 5000 mennesker. Kristiania Indremission overtok i 1898. Store vekkelser i 1905 og 1906 samlet fulle hus kveld etter kveld. Under okkupasjonen 1940-45 ble det rekvirert av tyskerne. I de siste årene ble det brukt som lagerlokale, inntil det ble revet i 1972.

Om mormor og bestefar fant hverandre i K.I.U.F. og kanskje til og med i Calmeyergadens missionshus, skal være usagt. Hun var nesten sju år eldre enn ham. Det gjenstår enda å finne hvor bryllupet fant sted. De fikk et langt og godt samliv, med sju barn og prestetjeneste mange steder. I 1936 vendte de tilbake til Oslo.

For noen år siden dukket plutselig bestefar opp i Filmavisen på TV. Det var et innslag fra tidlig på 1950-tallet. Der satt han på første rad, tilbake i Calmeyergatens misjonshus!

Var Chris Jacobs norsk?

Stavangerminner+2805+RestaurationChristopher Jacobs var ikke akkurat noe norsk-klingende navn. Han og moren skulle ha utvandret allerede i 1828, i den andre gruppen av «sloopers» fra Norge. I USA hadde moren giftet seg med kokken ombord på Restauration. Christopher ble også framholdt som første norske mormon til Great Salt Lake. Det var mye på én gang, nesten ikke til å tro…

Jeg investerte noen timer i kvalitetssikring: På sporet av de første utvandrerne                                                                 

Han gikk kongeveien til fattighjemmet

akvarellfjelldalenstoremalt1920-002Møysommelig har jeg som slektsgransker nøstet opp min tippeoldefar Anunds liv. Fra husmannsplassen Klippenberg i Øvre Sandsvær gikk han kongeveien gjennom Langeruddalen, på vestsida av Skrim til Skauane nord i Siljan.

Farmors stefar IMG_0001Der var han husmann og leilending hos kammerherre Treschow. Ei arbeidsliste viser at han må ha vært en ualminnelig arbeidsom og allsidig kar, en svært nyttig mann for godseieren.

Endelig ble Anund selveier, da han han arvet gården Fjelldalen store i Gjerpen (bildet). Men så gikk det utfor. I flere omganger delte han fra, neppe bare av lyst og fri vilje. Til slutt måtte han gi fra seg det som var igjen til Gjerpen fattigvæsen. Han fikk 800 kroner, men bare 300 kroner utbetalt. Anund endte sine dager på Foss fattighjem i 1903.

I oppveksten hørte nok mine søsken og jeg litt om Fjelldalen, men knapt noe om Siljan. At det lå en lei fattighistorie bakom, ble det slett ikke sagt noe om. Det er en historie som bidrar til forståelse for klassereisen dit vi er i dag. Vår familie er ikke alene om å ha en slik historie i vår glemmebok.

Sådan blir ditt hjerte mykt og bøyelig…

Om jeg skulle møte Sankt Peter med nøklene til himmelrikets port, kan jeg vise til at jeg har gått på søndagsskole. Det er jeg såvisst ikke alene om. Jeg skulle tro at de fleste av mine samtidige i etterkrigsårene gikk på søndagsskolen.

Hvilke spor det må ha satt for mitt vedkommende, skal være usagt. Der er jeg svært usikker. Hvorom allting er, så har jeg mer enn 60 år i ettertid stadig noen vage minner fra den gang vi satt der på harde benker i Frogner kirke og fikk røde stjerner med stempel for hvert frammøte. Noen ganger fikk vi til og med en gull klistrestjerne; det var visst gjeve greier!

I en pappeske på loftet dukker det fram et kort stilet til Herr Tor Gervin, med bibelsitat og hilsen fra Frogner søndagsskole. Her er også en liten folder med noen velmente formaninger om hvordan mitt hjerte skal bli mykt og bøyelig, så jeg får avsky for synd og hårdhet. Sterke saker! Det må være fra 1953-1954.

Søndagsskolene slik vi kjenner dem i dag, har en tradisjon tilbake til midten av 1800-tallet. De samlet betydelig flere før enn nå, men rundt om i landet går fortsatt nesten 35 000 barn på omkring 1 200 evangelisk-lutherske søndagsskoler.

Åtte ganger rundt Kapp Horn!

Bark «Hermod» av Lillesand, 1899 mønstret Ole Johan Christensen på som skipsfører.

Endelig skulle jeg bli bedre kjent med min mormors onkel Ole. Mange år tilbake hadde mor mi identifisert ham på et bilde med staselig ramme; hun omtalte onkel Ole nesten med ærefrykt. Ole Johan Christensen (1843-1929) var virkelig en sjøens mann.

Ole Johan og Gretha Bergitte Christensen bodde det meste av livet på gården Steindal søndre i Høvåg. I 1917 solgte de og flyttet til Ringsdalen, Lofthus i Lillesand. Ole var født og vokste opp på klokkergården Buestad i Tveit.



Gjennom 31 år som skipsfører på sju store seilskuter var han på alle hav og rundet Kapp Horn åtte ganger! Gift med Grete Bergitte Tellefsdatter (1851-1925) fikk han fem barn, det første født i New York, det andre i åpen sjø – hun fikk navnet Ingeborg Oceane.

Det var ikke så utfordrende å hente fram historien til onkel Ole. En bygdebok, litt kvalitetssikring i kirkebøker, folketellinger og emigrantarkivet, noen kart og databasen sjøhistorie.no.

Som bosatt ved Blindleia må vi tro at onkel Ole var medlem av Lillesand Sjømannsforening, som har tatt initiativ til denne databasen med 72 261 sjøfolk og 26 553 skip – blant dem Ole Johan Christensen og med bilder av alle skutene han førte fra han bare 25 år gammel ble skipsfører på fullriggeren «Celuta».

Jeanna Corneliussen – frelsesoffiseren som sto i front og ble skadet for livet

Stormangrep på fiskerlandsby, Wilhelm Peters maleri fra Son 1895.

Historien om Frelsesarmeens turbulente inntog Norge er gjemt og glemt. Feiekostens og skurebørstens evangelium spredte seg over landet. Jeanna Corneliussen fra Tønsberg sto i front og ble skadet for livet. Nytt foredrag for lag og foreninger – ca. 60 minutter, rikt illustrert. NB! Nye avtaler må bli etter sommeren og utover høsten.

I foredraget forteller jeg om hvordan Norge i løpet av 1800-tallet ble et industrisamfunn med tilflytting til byene. Formannskapet i Kristiania beklaget stor nød: Forstæderne kaldes et forlagt Vrag, en pøle uden Belysning og Oplysning, uden brolægning, uden Politi, et Usædelighedens, Vanartens og Fordærvelighedens Rede.

Her sto Frelsesarmeens første slag, på Grønland i Kristiania 22. januar 1888. Den norske kirke advarte folk mot å gå på møtene, og uttrykte skepsis til Frelsesarmeens glade og likeframme formidling av budskapet. Pøbelen slo til spillende hornmusikanter så tennene løsnet og blodet fløt. Salvasjonistene ble bombardert med råtne egg, søle, stein og døde rotter.

En av flere som ble utsatt for fysisk vold var kaptein Jeanna Corneliussen fra Tønsberg. Hennes historie er gjemt og glemt, nesten ingen som har hørt om henne!

Jeanna Corneliussen sluttet seg til The Salvation Army i England, og snakket tidlig med general William Booth om at armeen måtte komme også til Norge. Hun hadde en sentral og aktiv rolle ved Frelsesarmeens inntog i Norge, men måtte gi opp sitt virke som offiser etter at hun på et møte i Kristiania Arbeidersamfunds lokale nesten ble kvalt og fikk et kraftig spark i underlivet.

Mange steder måtte politiet rykke ut for å holde ro og orden. I Horten ble det håndgemeng. I Åsgårdstrand tok sognepresten alle benkene, for å forhindre et frelsemøte. I Tønsberg var det forventet motstand som intet annet sted. I Sandefjord mente byens gode borgerskap at det var behov for den nye armeen. I Bergen ble det knust 144 vindusruter. På Eidsvoll ble en ovn i møtelokalet sprengt med dynamitt, benkene smurt inn med tjære og fint pepper blåst ut over forsamlingen…

Samtidig var tilslutningen så stor at den i dag nesten ikke er til å forstå. I løpet av de tre første år åpnet Frelsesarmeen 47 korps rundt om i hele landet. Det er et underkommunisert kapittel i norsk vekkelseshistorie.

Jeanna Corneliussen hadde sin oppvekst i Tønsberg, Norbyen 2 var hennes barndomshjem.

Tippoldefar var handsagskjærer

HandsagskjærerenDSCF3575 (2)Min tippoldefar i Siljan, husmann Anund Dyresen (1831-1903), var en driftig og allsidig kar. Ei arbeidsliste fra Treschow-Fritzøe forteller at han i årene 1861-1863 fikk lønn for hogst av kulleved (til jernverket), brøtning (tømmerfløting), skur, damarbeid, minering, elveforbedring, tømmerhogst, tømring og muring. Blant mye var han altså tømmerhogger og handsagskjærer. Les mer om: Anund Dyresen

Fram til omkring 1900 var det bare øks og ikke sag, som ble brukt til felling av tømmer. Etter hvert begynte man å bruke stokksager – tomannssager (bogesager eller lange blad med handtak i hver ende), og litt seinere enmannssager (svanser, som kom etter 1900).

Handsager ble i gammel tid brukt til oppdeling av tømmer til trelast. Det skjedde ved kransaging. Stokkene ble lagt på to høye bukker. En mann sto på bjelker som var lagt mellom bukkene og dro ei lang sag opp, mens en annen mann sto under og dro den ned igjen. Sagene hadde støtstilte tenner og skar bare på nedtur. Mannen oppå bukken løftet saga opp, mannen under skar.

Dette var et alternativ til å skjære trelast på oppgangssager, særlig om man hadde billig arbeidskraft eller om man skulle dele opp virke som ikke skulle bli snorrett, noe det ble på oppgangssagene. Ved kransaging kunne man lage kuvete komponenter, både til bygnings- og ikke minst skipskonstruksjoner.

Bortmed Romsdalen innpå Skauane helt nord i Siljan heter det fortsatt Skjærbenklia. Der sto det en slik kransag-rigg. Dit gikk det sti fra husmannsplassen Dammyra. Så godt mulig var det der tippoldefar min jobba som handsagskjærer.

Takk til: Lars Vaagland, Siljan Historielag og Bjørn Bækkelund, Norsk skogmuseum. Bildet: På Rørosmartnan 2015 fikk jeg se kransaging.

Herrene i røkeværelset…

22 Kvalvågnes, Alf Holstad t.h.Egentlig har jeg ikke så mye å si om dette motivet, ut over at jeg synes det er et artig bilde fra dengang herrene trakk seg tilbake til røkeværelset. De later til å ha en fredet stund med god passiar. Kanskje ventet de på at ettermiddagskaffen skulle bli servert? Bildet er fra omkring 1910, i presteboligen på Kvalvågnes i Lindås utenfor Bergen. Der hadde bestefaren min, Alf Holstad (t.h.), sitt første prestekall.

Les også: En barnedåp julaften 1911