Om Tor

Jobber med slekt og holder foredrag. Opptatt av historie i ulike sammenhenger, bl.a. utvandringen til Amerika. Utrangert journalist og kommunikasjonsrådgiver – pensjonist. Bor på Nøtterøy.

Slektsforskerbladet DIZ nr. 4-2017

Slekt og Data Vestfolds medlemsblad, DIZ, lages på dugnad og publiseres elektronisk – nesten uten kostnader! Bladet er en av mange medlemsfordeler i Slekt og Data, tilgjengelig med innlogging for 10 000 medlemmer landet rundt.

Nysgjerrig og ikke medlem? Da kan jeg som redaktør sende deg DIZ nr. 4-2017 som pdf med epost.

Om du stusser på navnet DIZ, så skriver det seg tilbake til den gang organisasjonen het DIS. Z var fylkesbokstaven på de gamle bilskiltene for Vestfold.

Bladet er denne gang på 24 sider. Her kan du lese om flere kurs og mange nye medlemmer, sjøinnrullering og andre kilder, en barnedåp julaften 1911, et medlemsintervju, når man giftet seg, foretaksregister og branntaktsprotokoller i Sverige, Digitalarkivets nye nettsider, digitaliserte kilder i Vestfold, Slektsforskerdagen og ledersamling i Slekt og Data.

Arbeidssangen på seilskutene

Sjantien var arbeidssangen på seilskutene. Sjøfolk kunne nok synge viser på frivakta også, men sjantien ble brukt til arbeid og var et middel for å få mannskapet til å yte maksimalt.

Tønsberg Sjømannsforening har et eget sjantikor og holder tradisjonen i hevd! Karene slo an tonen på Slektsforskerdagen 2017, i regi av Slekt og Data Vestfold. Sjøfolk og hvalfangst var dagens hovedtema.

Tønsberg Sjømannsforening har lang og stolt historie. Det er landets nest eldste sjømannsforening, stiftet i 1846. Foreningen startet med 26 medlemmer sammensatt av kapteiner og redere, blant disse hvalfangstpioneren Svend Foyn. I dag teller foreningen ca. 270 medlemmer.

Opp gjennom årene har Tønsberg Sjømannsforening bygget det første Slottsfjellstårnet, sjømannshjem og sjømannskole, reist minnesmerker og etablert Tønsberg sjøfartshistoriske senter.

Frelsesarmé-offiseren og 91 Stomperud

Du greier deg godt uten dette. Likevel; for oss som har levd en stund er det en snodig sak! Frelsesarmé-offiseren som ble far til Nr. 91 Stomperud, framstår som en autentisk historie. Her er ett og annet jeg mener å dra kjensel på fra egen slekt. Det er neppe tilfeldig at Nr. 91 Stomperud til jul reiser hjem til Sørum. Et nytt foredrag, rikt illustrert.

Se også: Stomperud, farfar og gården i Sørum

Interesse for slekt og historie bringer meg rundt til lag og foreninger med ulike foredrag. Jeg synes det er moro å dele med flere noe av det som er gjemt og glemt. De siste årene har jeg holdt omkring 75 foredrag.

Jeg har ikke noen kommersielle motiver, men sier ikke nei til et lite honorar eller en flaske rødvin. Uansett ber jeg om dekning av reisekostnader og kr. 250,- dersom jeg må bruke egen projektor. Ta gjerne kontakt. Se også menyvalgene FOREDRAG og HISTORIER.

Tippoldefar var handsagskjærer

HandsagskjærerenDSCF3575 (2)Min tippoldefar i Siljan, husmann Anund Dyresen (1831-1903), var en driftig og allsidig kar. Ei arbeidsliste fra Treschow-Fritzøe forteller at han i årene 1861-1863 fikk lønn for hogst av kulleved (til jernverket), brøtning (tømmerfløting), skur, damarbeid, minering, elveforbedring, tømmerhogst, tømring og muring. Blant mye var han altså tømmerhogger og handsagskjærer. Les mer om: Anund Dyresen

Fram til omkring 1900 var det bare øks og ikke sag, som ble brukt til felling av tømmer. Etter hvert begynte man å bruke stokksager – tomannssager (bogesager eller lange blad med handtak i hver ende), og litt seinere enmannssager (svanser, som kom etter 1900).

Handsager ble i gammel tid brukt til oppdeling av tømmer til trelast. Det skjedde ved kransaging. Stokkene ble lagt på to høye bukker. En mann sto på bjelker som var lagt mellom bukkene og dro ei lang sag opp, mens en annen mann sto under og dro den ned igjen. Sagene hadde støtstilte tenner og skar bare på nedtur. Mannen oppå bukken løftet saga opp, mannen under skar.

Dette var et alternativ til å skjære trelast på oppgangssager, særlig om man hadde billig arbeidskraft eller om man skulle dele opp virke som ikke skulle bli snorrett, noe det ble på oppgangssagene. Ved kransaging kunne man lage kuvete komponenter, både til bygnings- og ikke minst skipskonstruksjoner.

Bortmed Romsdalen innpå Skauane helt nord i Siljan heter det fortsatt Skjærbenklia. Der sto det en slik kransag-rigg. Dit gikk det sti fra husmannsplassen Dammyra. Så godt mulig var det der tippoldefar min jobba som handsagskjærer.

Takk til: Lars Vaagland, Siljan Historielag og Bjørn Bækkelund, Norsk skogmuseum. Bildet: På Rørosmartnan 2015 fikk jeg se kransaging.

Nasjonalforeningens minnekonkurranser

15 Alf Holstad t.h. i Christiania 1910 eller førNasjonalforeningen for folkehelsen utlyste i 1964 en landsomfattende konkurranse, der folk født før 1900 ble oppfordret til å skrive om sine liv. I alt kom det inn mer enn 1400 besvarelser med selvbiografiske skildringer fra ulike miljøer i bygd og by, kyst og innland. De eldste fortellerne var født i 1877, de yngste i 1895. Vi kommer langt tilbake i tid. Lignende konkurranser ble gjennomført i 1981 og 1996. 

For oss som gransker slekt og som gjerne vil ha litt mer enn bare navn og årstall, kan dette materialet være interessant. Det oppbevares i sin helhet i Norsk folkeminnesamling ved Universitetet i Oslo og i kopi ved flere lokale arkiver. Utvalgte deler fra den første minnekonkurransen for 50 år tilbake kom også i bokform. Det Norske Samlaget utga i alt 14 bind i serien «I manns minne». Noen av bøkene er å få tak i ved søk hos antikvariat.no – hele serien finner du på bokhylla.no

Bildet: Teologistudenter i Kristiania ca 1908, til høyre min bestefar Alf Holstad.

Kapellangården på Kvalvågnes

Sommerens utferd gikk i vesterled. Bestefar min hadde sitt første prestekall i Lindås, en times kjøretur nord for Bergen. Mor mi ble født i kapellanboligen på Kvalvågnes. Vi hørte om hvordan hun julaften 1911 ble rodd i åpen båt over Lurefjorden til dåp i Lygra kyrkje.

Hadde det vært i dag, ville vi i beste fall rista på hodet over slik uforstand. Tenke seg til å sette over over fjorden med et lite spedbarn i åpen båt uten motor! Det var attpåtil vinterstid og i et område med mye tidevannsstrøm. Om det vel to km lange strekket mellom Kvalvågnes og Lygra kyrkje kanskje ikke er mest utsatt, kan det også her være ganske rufsete.

Dette ville jeg se! Kapellanboligen står der fortsatt, nå som en del av feriesenteret til Vestnorsk Grafiske Fagforening. Jeg hadde noen bilder fra 1910-1912.

Les: En barnedåp julaften 1911 – i åpen båt over Lurefjorden

Lars Larsens ulykkelige historie

Interesse for slekt og historie bringer meg rundt til lag og foreninger med ulike foredrag. Nå jobber jeg fram en ny presentasjon – om Lars Larsen (1812-1844) fra Kristiansand.

Han var tukthusfange allerede som konfirmant, og fikk livstidsdom som lenkeslave på festningen i Fredrikstad. Der ble han etter mange års soning nådigst forundt opreisning på æren. Det satte ham ikke på frifot, men ga noe lettere soningsvilkår. Samme år ble han drept i en arbeidsulykke, da en mur raste over ham ved rydding av en branntomt.

Det er en historie med undring over levd liv, om tidligere tiders strafferegime og om kildesøk i tilgjengelig rettergangsmateriale. Jeg synes det er moro å dele med flere noe av det som er gjemt og glemt. De siste årene har jeg holdt nesten 70 foredrag. Jeg har ikke noen kommersielle motiver, men ber om dekning av kostnader. Ta gjerne kontakt!

Var Chris Jacobs norsk?

Stavangerminner+2805+RestaurationChristopher Jacobs var ikke akkurat noe norsk-klingende navn. Han og moren skulle ha utvandret allerede i 1828, i den andre gruppen av «sloopers» fra Norge. I USA hadde moren giftet seg med kokken ombord på Restauration. Christopher ble også framholdt som første norske mormon til Great Salt Lake. Det var mye på én gang, nesten ikke til å tro…

Jeg investerte noen timer i kvalitetssikring: På sporet av de første utvandrerne                                                                 

Hattefine folk – hvem kunne det være?

Hvem var disse hattefine folka? Raskt dro jeg kjensel på bestefar. Etterhvert mente søstra mi og jeg også å gjenkjenne mormor. Et fascinerende gruppebilde, men hva kunne det være siden de hadde staset seg opp på denne måten?

Gamle bilder gir ofte oss som roter med slekt noe å bryne seg på. For denne delen av familien har jeg hatt en ekstra utfordring. Alt innbo og uerstattelige kirkebøker gikk tapt, da Fjære prestegård ved Grimstad brant ned til grunnen natt til 4. november 1933. Det var med nød og neppe at alle i familien reddet seg ut. Dette og diverse andre bilder jeg i dag har hånd om, er skaffet til veie i ettertid. Det har vi vært flere om. Jeg mistenker en tante for å ha sett betydningen av familiebildene, lenge før jeg selv kom på banen. Hadde bare tante Ella skrevet noen ganske få stikkord…

Flere ganger har jeg stoppet opp ved motivet med disse hattefine folka. Bildet måtte være fra en gang mellom 1900 og 1910, da mormor og bestefar oppholdt seg i Kristiania.

Ved folketellingen 1900 bodde forretningsdame/butikdame Aashild Marie Christensen (1876-1977) i Incognito Terrasse 1. Hun jobbet i en manufakturforretning i Storgaten, og var fra Tveit ved Kristiansand. Alf Holstad (1883-1964) reiste allerede som tenåring fra Namsos til hovedstaden, for å ta artium som privatist og studere teologi. Han leide i Holbergs gate 27, ikke så altfor langt unna der hun bodde. I årene 1903-1910 var han ansatt i Indremisjonen, der han var engasjert med barne- og ungdomsarbeid ved siden av studiene.

Men så var det dette bildet. Jeg la det på Facebook, mest fordi det var litt artig – men også som en motvekt mot mye fjas. Kanskje ville det melde seg noen som kunne si noe mer? Det har hendt meg før, med andre bilder.

Løsningen lå imidlertid i et annet, morsomt bilde jeg fant i min gamle tantes etterlatenskaper. Det var et motiv med portretter fra K.I.U.F.’s Sangforening, stiftet 1900. Jeg skulle jo tenkt tanken for mange år tilbake. Her var ikke bare mormor og bestefar, men også instruktør Per Steenberg. Han skulle bli en velkjent kapasitet innen norsk kirkemusikk. På hattebildet sitter han med bowler på første rad. Det er ellers flere som går igjen på begge bildene.

K.I.U.F. var ikke helt til å forstå. Google var til lite hjelp. Jeg hadde vel tanke om Indremisjonen, men da Foreningen for indre Mission i Christiania ble grunnlagt i 1855 ble den skrevet med C. Senere ble den hetende Oslo Indremisjon, nå kjent som Kirkens Bymisjon. Jeg fant ikke Kristiania Indremission eller Indremisjon, skrevet med K.

En kar i Grimstad, med nesten like smale interesser som meg, kom raskt til unnsetning. Han sendte meg en annonse fra Aftenposten, der Kristiania Indremissions Ungdomsforening (med K) inviterte til aftenunderholdning i Calmeyergadens missionshus. Her deltok K.I.U.F. Sangforening med sin dirigent Per Steenberg.

– Søk på bokhylla.no, vær tålmodig, sa min sørlandske venn. Velvillig trådte han til med litt brukerstøtte for en som har vokst opp med skrivemaskin og blysats.

Calmeyergatens misjonshus er det nok fortsatt mange som husker. Det var oppført i 1891, og rommet Skandinavias største forsamlingslokale med plass til mer enn 5000 mennesker. Kristiania Indremission overtok i 1898. Store vekkelser i 1905 og 1906 samlet fulle hus kveld etter kveld. Under okkupasjonen 1940-45 ble det rekvirert av tyskerne. I de siste årene ble det brukt som lagerlokale, inntil det ble revet i 1972.

Om mormor og bestefar fant hverandre i K.I.U.F. og kanskje til og med i Calmeyergadens missionshus, skal være usagt. Hun var nesten sju år eldre enn ham. Det gjenstår enda å finne hvor bryllupet fant sted. De fikk et langt og godt samliv, med sju barn og prestetjeneste mange steder. I 1936 vendte de tilbake til Oslo.

For noen år siden dukket plutselig bestefar opp i Filmavisen på TV. Det var et innslag fra tidlig på 1950-tallet. Der satt han på første rad, tilbake i Calmeyergatens misjonshus!

Sådan blir ditt hjerte mykt og bøyelig…

Om jeg skulle møte Sankt Peter med nøklene til himmelrikets port, kan jeg vise til at jeg har gått på søndagsskole. Det er jeg såvisst ikke alene om. Jeg skulle tro at de fleste av mine samtidige i etterkrigsårene gikk på søndagsskolen.

Hvilke spor det må ha satt for mitt vedkommende, skal være usagt. Der er jeg svært usikker. Hvorom allting er, så har jeg mer enn 60 år i ettertid stadig noen vage minner fra den gang vi satt der på harde benker i Frogner kirke og fikk røde stjerner med stempel for hvert frammøte. Noen ganger fikk vi til og med en gull klistrestjerne; det var visst gjeve greier!

I en pappeske på loftet dukker det fram et kort stilet til Herr Tor Gervin, med bibelsitat og hilsen fra Frogner søndagsskole. Her er også en liten folder med noen velmente formaninger om hvordan mitt hjerte skal bli mykt og bøyelig, så jeg får avsky for synd og hårdhet. Sterke saker! Det må være fra 1953-1954.

Søndagsskolene slik vi kjenner dem i dag, har en tradisjon tilbake til midten av 1800-tallet. De samlet betydelig flere før enn nå, men rundt om i landet går fortsatt nesten 35 000 barn på omkring 1 200 evangelisk-lutherske søndagsskoler.