Kapellangården på Kvalvågnes

Sommerens utferd gikk i vesterled. Bestefar min hadde sitt første prestekall i Lindås, en times kjøretur nord for Bergen. Mor mi ble født i kapellanboligen på Kvalvågnes. Vi hørte om hvordan hun julaften 1911 ble rodd i åpen båt over Lurefjorden til dåp i Lygra kyrkje.

Hadde det vært i dag, ville vi i beste fall rista på hodet over slik uforstand. Tenke seg til å sette over over fjorden med et lite spedbarn i åpen båt uten motor! Det var attpåtil vinterstid og i et område med mye tidevannsstrøm. Om det vel to km lange strekket mellom Kvalvågnes og Lygra kyrkje kanskje ikke er mest utsatt, kan det også her være ganske rufsete.

Dette ville jeg se! Kapellanboligen står der fortsatt, nå som en del av feriesenteret til Vestnorsk Grafiske Fagforening. Jeg hadde noen bilder fra 1910-1912.

Kvalvågneset er nevnt som kirkegods allerede på 1300-tallet. Kapellangården ble opprettet ved kongelig reskript i 1742. Innkomstene fra gården på omkring 1800 mål med flere leilendingsbruk og husmannsplasser var i eldre tid en del av inntektsgrunnlaget for kapellanene. Kvalvågnes lå sentralt til både for presten og for folk som oppsøkte ham i ulike ærend. Med brygger både i Mikkelvågen og Naustbukta kunne man unngå den stride Lurestraumen mellom Straumsøy og Kvalvågnes, der flere skal ha satt livet til.

Kapellanboligen er gammel, hvor gammel framgår ikke klart. Bygdeboka vet å fortelle at den ble satt i stand på 1830-tallet, og at Kvalvågneset var fast kapellangård for Lindås fra 1837 til 1917. Ikke alle kapellanene trivdes like godt. En av dem var den kjente og omstridte lesebokforfatteren Peter Andreas Jensen. Mens han var kapellan i Lindås fra 1843 til 1848, skrev han:

«Fattig maa man kalde dette. Landskabet er koldt. Vintrene som det er faldt i min Lod at tilbringe her, have betegnet seg ikke som Vintre med Vegetationens Hvile, men mer som hylende Storme og fuktig Kulde – Vasskulde. Hjemmets Plet, hiint lille skinnende hvide Huus, anlagt på Næsset, adskilt fra Naboer og Gjenboer, – hvor det ser fattig ud!»

Også for mine besteforeldre må tjenesten og livet her ute ha bydd på omstilling og utfordringer. Alf Holstad var fra Namdalseid og Namsos, Aashild f. Christensen fra Tveit ved Kristiansand. De kom i 1910 fra Kristiania til Kvalvågnes, der det den gang bodde 30-40 personer. Ellers var det verken skog eller veiforbindelse. All ferdsel gikk sjøveien.

En regntung forsommerdag tok vi turen til Kvalvågnes, der en av de innfødte tok oss vel i mot. Oddmund Skår hadde lånt nøkkel til det gamle huset, slik at vi fikk komme inn. Han fortalte om gjenferdet. En av de gamle kapellanene romsterer oppe på mørkeloftet, og skal ha vist seg i det lille vinduet vi ser på et av de gamle bildene. Både ute og inne er mye forandret, men ikke mer enn at kapellanboligen er til å kjenne igjen fra bilder tatt da mine bodde der. Oddmund øste velvillig av sin lokalkunnskap, og tok oss med på stier til gamle husmannsplasser og til de to bryggene som tilhørte kapellangården. Fra Naustbukta kunne vi i tåkedisen skimte Luro, der Lygra kyrkje ble oppført i 1892.

Prestene i Lindås hadde egen skyssbåt, når de skulle gjøre tjeneste ved kirkene på Lygra, Austrheim eller Fedje. Jommen hadde Oddmund også bilde av den gamle prestebåten, som Lindås Sogelag har tatt hånd om. Det er en nordfjordbåt med fire årepar (åttring), bygget omkring 1875.

Fire mann rodde, og bakerst satt presten. Kunne de seile, var det ikke alltid at rokarene fikk betalt. Med denne båten var det altså mor mi ble satt over Lurefjorden julaften 1911, snaue to måneder etter at hun kom til verden.

Min bestefar skulle bli den nest siste kapellanen bosatt på Kvalvågnes. I 1912 reiste familien til Kristiansand, der Alf Holstad ble kallskapellan i Oddernes. Selv om de var på Kvalvågnes bare omkring to år, må det ha gjort et inntrykk for ettertid. Min mor, som umulig kunne huske noe som helst fra dengang, snakket stadig om dette stedet og hvordan hun ble rodd over fjorden.

I dag er Kvalvågnes forlengst fraflyttet. Det aller meste av den gamle kapellangården, så nær som 30-40 mål tilhørende feriesenteret til Vestnorsk Grafiske Forening, er fradelt som friområde. Det er frodig vegetasjon, idylliske turveier og et eldorado for friluftsliv. Artig å ha vært der!