Kapellangården på Kvalvågnes

Sommerens utferd gikk i vesterled. Bestefar min hadde sitt første prestekall i Lindås, en times kjøretur nord for Bergen. Mor mi ble født i kapellanboligen på Kvalvågnes. Vi hørte om hvordan hun julaften 1911 ble rodd i åpen båt over Lurefjorden til dåp i Lygra kyrkje.

Hadde det vært i dag, ville vi i beste fall rista på hodet over slik uforstand. Tenke seg til å sette over over fjorden med et lite spedbarn i åpen båt uten motor! Det var attpåtil vinterstid og i et område med mye tidevannsstrøm. Om det vel to km lange strekket mellom Kvalvågnes og Lygra kyrkje kanskje ikke er mest utsatt, kan det også her være ganske rufsete.

Dette ville jeg se! Kapellanboligen står der fortsatt, nå som en del av feriesenteret til Vestnorsk Grafiske Fagforening. Jeg hadde noen bilder fra 1910-1912.

Kvalvågneset er nevnt som kirkegods allerede på 1300-tallet. Kapellangården ble opprettet ved kongelig reskript i 1742. Innkomstene fra gården på omkring 1800 mål med flere leilendingsbruk og husmannsplasser var i eldre tid en del av inntektsgrunnlaget for kapellanene. Kvalvågnes lå sentralt til både for presten og for folk som oppsøkte ham i ulike ærend. Med brygger både i Mikkelvågen og Naustbukta kunne man unngå den stride Lurestraumen mellom Straumsøy og Kvalvågnes, der flere skal ha satt livet til.

Kapellanboligen er gammel, hvor gammel framgår ikke klart. Bygdeboka vet å fortelle at den ble satt i stand på 1830-tallet, og at Kvalvågneset var fast kapellangård for Lindås fra 1837 til 1917. Ikke alle kapellanene trivdes like godt. En av dem var den kjente og omstridte lesebokforfatteren Peter Andreas Jensen. Mens han var kapellan i Lindås fra 1843 til 1848, skrev han:

«Fattig maa man kalde dette. Landskabet er koldt. Vintrene som det er faldt i min Lod at tilbringe her, have betegnet seg ikke som Vintre med Vegetationens Hvile, men mer som hylende Storme og fuktig Kulde – Vasskulde. Hjemmets Plet, hiint lille skinnende hvide Huus, anlagt på Næsset, adskilt fra Naboer og Gjenboer, – hvor det ser fattig ud!»

Også for mine besteforeldre må tjenesten og livet her ute ha bydd på omstilling og utfordringer. Alf Holstad var fra Namdalseid og Namsos, Aashild f. Christensen fra Tveit ved Kristiansand. De kom i 1910 fra Kristiania til Kvalvågnes, der det den gang bodde 30-40 personer. Ellers var det verken skog eller veiforbindelse. All ferdsel gikk sjøveien.

En regntung forsommerdag tok vi turen til Kvalvågnes, der en av de innfødte tok oss vel i mot. Oddmund Skår hadde lånt nøkkel til det gamle huset, slik at vi fikk komme inn. Han fortalte om gjenferdet. En av de gamle kapellanene romsterer oppe på mørkeloftet, og skal ha vist seg i det lille vinduet vi ser på et av de gamle bildene. Både ute og inne er mye forandret, men ikke mer enn at kapellanboligen er til å kjenne igjen fra bilder tatt da mine bodde der. Oddmund øste velvillig av sin lokalkunnskap, og tok oss med på stier til gamle husmannsplasser og til de to bryggene som tilhørte kapellangården. Fra Naustbukta kunne vi i tåkedisen skimte Luro, der Lygra kyrkje ble oppført i 1892.

Prestene i Lindås hadde egen skyssbåt, når de skulle gjøre tjeneste ved kirkene på Lygra, Austrheim eller Fedje. Jommen hadde Oddmund også bilde av den gamle prestebåten, som Lindås Sogelag har tatt hånd om. Det er en nordfjordbåt med fire årepar (åttring), bygget omkring 1875.

Fire mann rodde, og bakerst satt presten. Kunne de seile, var det ikke alltid at rokarene fikk betalt. Med denne båten var det altså mor mi ble satt over Lurefjorden julaften 1911, snaue to måneder etter at hun kom til verden.

Min bestefar skulle bli den nest siste kapellanen bosatt på Kvalvågnes. I 1912 reiste familien til Kristiansand, der Alf Holstad ble kallskapellan i Oddernes. Selv om de var på Kvalvågnes bare omkring to år, må det ha gjort et inntrykk for ettertid. Min mor, som umulig kunne huske noe som helst fra dengang, snakket stadig om dette stedet og hvordan hun ble rodd over fjorden.

I dag er Kvalvågnes forlengst fraflyttet. Det aller meste av den gamle kapellangården, så nær som 30-40 mål tilhørende feriesenteret til Vestnorsk Grafiske Forening, er fradelt som friområde. Det er frodig vegetasjon, idylliske turveier og et eldorado for friluftsliv. Artig å ha vært der!

Lars Larsens ulykkelige historie

Interesse for slekt og historie bringer meg rundt til lag og foreninger med ulike foredrag. Nå jobber jeg fram en ny presentasjon – om Lars Larsen (1812-1844) fra Kristiansand.

Han var tukthusfange allerede som konfirmant, og fikk livstidsdom som lenkeslave på festningen i Fredrikstad. Der ble han etter mange års soning nådigst forundt opreisning på æren. Det satte ham ikke på frifot, men ga noe lettere soningsvilkår. Samme år ble han drept i en arbeidsulykke, da en mur raste over ham ved rydding av en branntomt.

Det er en historie med undring over levd liv, om tidligere tiders strafferegime og om kildesøk i tilgjengelig rettergangsmateriale. Jeg synes det er moro å dele med flere noe av det som er gjemt og glemt. De siste årene har jeg holdt nesten 70 foredrag. Jeg har ikke noen kommersielle motiver, men ber om dekning av kostnader. Ta gjerne kontakt!

Var Chris Jacobs norsk?

Stavangerminner+2805+RestaurationChristopher Jacobs var ikke akkurat noe norsk-klingende navn. Han og moren skulle ha utvandret allerede i 1828, i den andre gruppen av «sloopers» fra Norge. I USA hadde moren giftet seg med kokken ombord på Restauration. Christopher ble også framholdt som første norske mormon til Great Salt Lake. Det var mye på én gang, nesten ikke til å tro…

Jeg investerte noen timer i kvalitetssikring: På sporet av de første utvandrerne                                                                 

Hattefine folk – hvem kunne det være?

Hvem var disse hattefine folka? Raskt dro jeg kjensel på bestefar. Etterhvert mente søstra mi og jeg også å gjenkjenne mormor. Et fascinerende gruppebilde, men hva kunne det være siden de hadde staset seg opp på denne måten?

Gamle bilder gir ofte oss som roter med slekt noe å bryne seg på. For denne delen av familien har jeg hatt en ekstra utfordring. Alt innbo og uerstattelige kirkebøker gikk tapt, da Fjære prestegård ved Grimstad brant ned til grunnen natt til 4. november 1933. Det var med nød og neppe at alle i familien reddet seg ut. Dette og diverse andre bilder jeg i dag har hånd om, er skaffet til veie i ettertid. Det har vi vært flere om. Jeg mistenker en tante for å ha sett betydningen av familiebildene, lenge før jeg selv kom på banen. Hadde bare tante Ella skrevet noen ganske få stikkord…

Flere ganger har jeg stoppet opp ved motivet med disse hattefine folka. Bildet måtte være fra en gang mellom 1900 og 1910, da mormor og bestefar oppholdt seg i Kristiania.

Ved folketellingen 1900 bodde forretningsdame/butikdame Aashild Marie Christensen (1876-1977) i Incognito Terrasse 1. Hun jobbet i en manufakturforretning i Storgaten, og var fra Tveit ved Kristiansand. Alf Holstad (1883-1964) reiste allerede som tenåring fra Namsos til hovedstaden, for å ta artium som privatist og studere teologi. Han leide i Holbergs gate 27, ikke så altfor langt unna der hun bodde. I årene 1903-1910 var han ansatt i Indremisjonen, der han var engasjert med barne- og ungdomsarbeid ved siden av studiene.

Men så var det dette bildet. Jeg la det på Facebook, mest fordi det var litt artig – men også som en motvekt mot mye fjas. Kanskje ville det melde seg noen som kunne si noe mer? Det har hendt meg før, med andre bilder.

Løsningen lå imidlertid i et annet, morsomt bilde jeg fant i min gamle tantes etterlatenskaper. Det var et motiv med portretter fra K.I.U.F.’s Sangforening, stiftet 1900. Jeg skulle jo tenkt tanken for mange år tilbake. Her var ikke bare mormor og bestefar, men også instruktør Per Steenberg. Han skulle bli en velkjent kapasitet innen norsk kirkemusikk. På hattebildet sitter han med bowler på første rad. Det er ellers flere som går igjen på begge bildene.

K.I.U.F. var ikke helt til å forstå. Google var til lite hjelp. Jeg hadde vel tanke om Indremisjonen, men da Foreningen for indre Mission i Christiania ble grunnlagt i 1855 ble den skrevet med C. Senere ble den hetende Oslo Indremisjon, nå kjent som Kirkens Bymisjon. Jeg fant ikke Kristiania Indremission eller Indremisjon, skrevet med K.

En kar i Grimstad, med nesten like smale interesser som meg, kom raskt til unnsetning. Han sendte meg en annonse fra Aftenposten, der Kristiania Indremissions Ungdomsforening (med K) inviterte til aftenunderholdning i Calmeyergadens missionshus. Her deltok K.I.U.F. Sangforening med sin dirigent Per Steenberg.

– Søk på bokhylla.no, vær tålmodig, sa min sørlandske venn. Velvillig trådte han til med litt brukerstøtte for en som har vokst opp med skrivemaskin og blysats.

Calmeyergatens misjonshus er det nok fortsatt mange som husker. Det var oppført i 1891, og rommet Skandinavias største forsamlingslokale med plass til mer enn 5000 mennesker. Kristiania Indremission overtok i 1898. Store vekkelser i 1905 og 1906 samlet fulle hus kveld etter kveld. Under okkupasjonen 1940-45 ble det rekvirert av tyskerne. I de siste årene ble det brukt som lagerlokale, inntil det ble revet i 1972.

Om mormor og bestefar fant hverandre i K.I.U.F. og kanskje til og med i Calmeyergadens missionshus, skal være usagt. Hun var nesten sju år eldre enn ham. Det gjenstår enda å finne hvor bryllupet fant sted. De fikk et langt og godt samliv, med sju barn og prestetjeneste mange steder. I 1936 vendte de tilbake til Oslo.

For noen år siden dukket plutselig bestefar opp i Filmavisen på TV. Det var et innslag fra tidlig på 1950-tallet. Der satt han på første rad, tilbake i Calmeyergatens misjonshus!

Sådan blir ditt hjerte mykt og bøyelig…

Om jeg skulle møte Sankt Peter med nøklene til himmelrikets port, kan jeg vise til at jeg har gått på søndagsskole. Det er jeg såvisst ikke alene om. Jeg skulle tro at de fleste av mine samtidige i etterkrigsårene gikk på søndagsskolen.

Hvilke spor det må ha satt for mitt vedkommende, skal være usagt. Der er jeg svært usikker. Hvorom allting er, så har jeg mer enn 60 år i ettertid stadig noen vage minner fra den gang vi satt der på harde benker i Frogner kirke og fikk røde stjerner med stempel for hvert frammøte. Noen ganger fikk vi til og med en gull klistrestjerne; det var visst gjeve greier!

I en pappeske på loftet dukker det fram et kort stilet til Herr Tor Gervin, med bibelsitat og hilsen fra Frogner søndagsskole. Her er også en liten folder med noen velmente formaninger om hvordan mitt hjerte skal bli mykt og bøyelig, så jeg får avsky for synd og hårdhet. Sterke saker! Det må være fra 1953-1954.

Søndagsskolene slik vi kjenner dem i dag, har en tradisjon tilbake til midten av 1800-tallet. De samlet betydelig flere før enn nå, men rundt om i landet går fortsatt nesten 35 000 barn på omkring 1 200 evangelisk-lutherske søndagsskoler.

Vinhandleren, livsslaven og oldemor

Kristiansand har hatt flere domkirker, denne fra 1738 gikk tapt ved bybrannen i 1880.

Min mors mormor var visstnok av så «veldig fin» familie, med en stamfar fra Skottland. Eller kanskje var det Frankrike? Som slektsgransker har jeg jobba mye med å finne ut av dette! Johan Friedrich Dohler var fra Tyskland og slo seg til som vinhandler i Kristiansand. Sånn sett var han godt mulig en aktet mann, men blant etterkommerne var det fattiglemmer, «uekte» barn og en livsslave dømt i Høyesterett.

Presten var raus med innføringen i kirkeboka, da Johan Friedrich Dohler (1730-1785) og Aschier Evensdatter (1756-1797) giftet seg i Kristiansand domkirke i 1776: «Agtbare og Velforstandige Unge-Karl og Vin-Forleder fra Nedre CuurPfaltz ved Marheim i Tyskland og af den Calvinske Religion ved Navn Johan Friedrich Dohler og Dydrige og Gudelskende Pige Aschier Evensdtr.»

Marheim er en feilskriving eller mistolkning for Mannheim. Pikenavnet Aschier forekommer i forskjellige varianter, det er synonymt med Asgerd. Johan Friedrich var av den calvinske religion, en retning innen protestantisk kristendom vi ikke ofte møter i Norge. Den har navn etter den fransk-sveitsiske reformatoren Jean Calvin, og er kjent som den reformerte tradisjon. Ettersom Johan Friedrich Dohler var «af Reformeret Religion», ble han gravlagt uten jordpåkastelse og seremoni på Domkirkegårdens nordvestre side. Aschier Evensdatter ble begravet som fattiglem.

Den tyske vinhandleren og hans unge kone fikk fire barn, stort mer er ikke å legge til. Egentlig kunne jeg stoppet der; jeg hadde endelig hadde funnet en direkte anelinje fra min mors mormor og fått på plass denne veldig fine stamfaren.

I letingen måtte jeg forholde meg til at navnet Dohler i ulike sammenhenger også forekommer som Doller, Daller og ikke minst Duller. Da snublet jeg over Livsslave og Ungekarl Lars Larsen Doller fra Christianssand, som i 1844 ble «Slaaet ihiel med en Murnedstyrtning under sit Arbeide med at oprydde Brandtomten efter Ildebranden den 28de Decbr» mens han var på festningen i Fredrikstad. Kunne Lars Larsen Doller være av samme slekt som vinhandleren og min oldemor?

Artillerigården på festningen i Fredrikstad ble tatt i bruk som slaveri fra 1825.

Joda, det forekommer i de beste familier! Livsslaven var vinhandlerens barnebarn, og min tippoldefars bror. Lars Larsen Duller var stadig på kant med loven. Allerede ved konfirmasjon var han tukthusfange. Flere ganger ble han arrestert i hjembyen Kristiansand. To ganger ble han dømt i Høyesterett til festningsarbeid i Fredrikstad.

I 1832 slapp han med tre måneder for «Deltagelse i Opløb». I 1837 ble det livstidsdom for å ha «begaaet Inbrud og Tyverie». Ikke bra, men livsslave – det var en barsk dom! Som festningsslave måtte han gå med lenker døgnet rundt. I 1844 ble han «naadigst forundt Opreisning paa Æren». Det satte ham ikke på frifot, men ga noe lettere soningsvilkår. Samme år omkom Lars Larsen under festningsarbeid. (Takk for god hjelp fra Statsarkivet/Riksarkivet, fra Lars Ove Wangensteen og fra Else B. Rustad!)

Min oldemor, Josephine Frederikke Johansdatter (1841-1922), vokste opp hos den velstående Balchen-familien i Kristiansand. Hennes mor hadde fått barn utenfor ekteskap med en matros. Riktignok ble foreldrene gift senere samme år, men I følge familietradisjonen var det ikke så greit. Hos Balchen var det desto bedre. Noen familietilknytning til Balchen-familien og dermed flypioneren Bernt Balchen har jeg imidlertid ikke funnet.

Stomperud, farfar og gården i Sørum

StomperudNår Nr. 91 Stomperud reiser hjem til jul, er det til foreldrenes gård i Sørum. Hvorfor akkurat Sørum? Det kan man saktens lure på. Jeg tror jeg har forklaringen. Etter slektsgransking på høyt nivå (!), mener jeg å kunne så tvil blant dem som måtte hevde at det hele bare er fri fantasi. Dette er familiehistorie – August Stomperuds og min. Rett skal være rett; gjennom mange års arbeid med slekt har jeg vært med på mer avanserte øvelser og gjort viktigere oppdagelser enn dette. Likevel, det er om ikke annet litt undring over levd liv. Les historien:                           Stomperud, farfar og gården i Sørum

Geitetorget og Hajernplassen

hajern-geitetorgetHar’u noen gang lurt på hvorfor det heter Geitetorget oppmed Hajern? Kanskje vet du ikke engang hvor Hajern er? Gamle stedsnavn forteller ofte historie. Vi snakker om skogsområdet mellom Lågen og Eikeren, noen kilometer nordvest for Hvittingfoss. Der oppe i Komneslia ligger Geitetorget. Det var ikke noen plass for beitende geiter.

img_20161122_0003Navnet skriver seg tilbake til tømmerkjøring med hest, den gang de la tømmeret på ei todelt slede med bukken foran og geita bak.

I Komneslia bar det bratt nedover. Ved Geitetorget kopla de fra geita, slik at tømmeret bremsa og holdt igjen når de kjørte ned gjennom lia. Var det skikkelig isete og skarpt føre, slo de kjetting om meiene på bukken. Det kunne være et helt lite torg av geiter, når mange kjørere hadde kopla fra og satt utfor.

Skogsarbeiderne Arne Saga og Bernhard Rønningen påviste tidlig på 1970-tallet mange slike gamle stedsnavn, som forfatteren Fred Friberg merket av på kart. Vi finner Harapina, Furterud, Tjirruhjellen, Lyarknatten, Løgnildmyra og flere med.

hajern-stuaArne Saga skal forresten ha brukt Hajernplassen. Gamle Hajern, står det på kartet. Her var det fastboende i gammel tid. Hans O. Hajern (1821-1893) kom fra husmannsplassen Dammyra i Siljan. Han bodde på Hajernplassen, og fikk mange barn i to ekteskap. Gjennom livet omtales han som innerst, husmann, forpakter, hogger, skogbetjent og skogvokter. Vi må tro at Hans var en av dem som satte igjen geita si på Geitetorget.

dscf2913Det blir en liten avsporing, dette, men Hans O. Hajern var bror til min tippoldemor. For noen år siden fant vi ham i uthuset ved Komnes kirke. Der hadde han stått gjemt og glemt i mange år.

Det er en snodig sak, som du kan lese her:

Hans O. Hajerns gravminne

Da kirkebøkene for Fjære gikk tapt

30 Fjære prestegård ved Grimstad (dramatisk brann ca 1936)Mer enn 80 år i ettertid kan man knapt tenke seg hvilket drama som utspilte seg natt til 4. november 1933, da gamle Fjære prestegård ved Grimstad brant ned til grunnen. Min mor snakket om og levde med denne brannen resten av sitt liv. Alle kom seg ut, men kirkebøkene (ministerialbøkene) for årene 1839-1930 og sokneprestens bokmanuskript ble flammenes rov. Ikke noe av innboet ble berget.

m-fjerefolkforside_2016I løpet av et par timer var den store prektige prestegård lagt i aske. Hvorledes ilden er opstått har man ennu ingen formening om, skrev Grimstad Adressetidende.

På anmodning fra Fjære Historielag har jeg dukket ned i noen arkiver, bladd i gamle aviser og samlet familieminner til en artikkel, som står på trykk i årets utgave av Fjærefolk. Artikkelen kan du også lese her:

Da kirkebøkene for Fjære gikk tapt

 

Han gikk kongeveien til fattighjemmet

akvarellfjelldalenstoremalt1920-002Møysommelig har jeg som slektsgransker nøstet opp min tippeoldefar Anunds liv. Fra husmannsplassen Klippenberg i Øvre Sandsvær gikk han kongeveien gjennom Langeruddalen, på vestsida av Skrim til Skauane nord i Siljan.

Farmors stefar IMG_0001Der var han husmann og leilending hos kammerherre Treschow. Ei arbeidsliste viser at han må ha vært en ualminnelig arbeidsom og allsidig kar, en svært nyttig mann for godseieren.

Endelig ble Anund selveier, da han han arvet gården Fjelldalen store i Gjerpen (bildet). Men så gikk det utfor. I flere omganger delte han fra, neppe bare av lyst og fri vilje. Til slutt måtte han gi fra seg det som var igjen til Gjerpen fattigvæsen. Han fikk 800 kroner, men bare 300 kroner utbetalt. Anund endte sine dager på Foss fattighjem i 1903.

I oppveksten hørte nok mine søsken og jeg litt om Fjelldalen, men knapt noe om Siljan. At det lå en lei fattighistorie bakom, ble det slett ikke sagt noe om. Det er en historie som bidrar til forståelse for klassereisen dit vi er i dag. Vår familie er ikke alene om å ha en slik historie i vår glemmebok.