Et 150 år gammelt familiebilde

KirkesangerenFile0001_modifisert_2 (3)Dette er det eldste slektsbilde jeg har. Det er tatt i 1860-årene, og viser kirkesanger Kristen Larsen (1803-1869) og frue Ingeborg Marie Andersdatter (1805-1884). De bodde på Buestad i Tveit, utenfor Kristiansand.

Jeg synes det er et morsomt bilde. Det var i den tida da det var omreisende fotografer. For å få godt lys er bildet tatt utendørs. På husveggen er det hengt opp et teppe eller en presenning som bakgrunn. Også på bakken er det lagt et teppe.

De to er mine tippoldeforeldre og har kledd seg i sin fineste stas. Ikke alle er så heldige at de finner så gamle familiebilder. Det er faktisk ganske unikt.

Kirkesangeren var ikke bare forsanger i kirken, han var prestens medhjelper på flere områder. Han bisto under gudstjenestene, førte kopi av kirkebøkene og var lærer. Degn sa man tidligere, i dag kjenner vi det som klokker. Ikke sjelden var det menn som av ulike grunner var uskikket til militærtjeneste som ble kirkesangere.

Kristen Larsen måtte lære seg å spille salmodikon, dette  saare gavnlige Midel til Kirkesangens Forbedring, som paa den simpleste og mest hensigstmæssige Maade sætter Enver istand til å lære sig selv de brugelige Koral-Melodier. Han ble antatt inntil ett år på prøve, men det gikk to år før han ble fast ansatt. Jobben som forsanger kan ikke ha vært lett. I Tveit kirke var det dengang ikke orgel og ikke ovner, kirkegjengerne klapret med føttene for å holde varmen. Kristen Larsen hadde ingen utdannelse, men han var lærer i 38 år og fikk i gang den første faste skole i Tveit. Han har fått et godt ettermæle. Det står å lese at han holdt mål som kirkesanger, var flink til å synge og som lærer en flittig og iherdig mann.

F1000011Buestad var klokkergård, dette var kirkesangerens tjenestebolig. Kristen Larsen fikk overta gården gjennom et makeskifte, men etter hans død ble den solgt til godseier Hegermann på den andre siden av Tofdalselva. Familie ble likevel boende der i mange år, for godseieren var egentlig bare ute etter lakserettighetene.

Dagens eier har utført et imponerende restaureringsarbeid på det gamle våningshuset fra slutten av 1600- eller tidlig på 1700-tallet. I annen etasje var det Kristen Larsen holdt skole.

Vi slektsgranskere må ut i felt! For 12-13 år tilbake tok vi turen til Tveit, besøkte Buestad og ruslet rundt på kirkegården. Der var nok kona mi litt mer utålmodig enn meg, hun gikk foran. Tveit kirkegård er ikke større enn at vi rakk over det meste.

2 Gravsted Tveit kirkegård kirkesanger Christen Larsen, Buestad-Hva var det han var, han tippoldefaren din? ropte hun plutselig.

-Kirkesanger, svarte jeg.

-Her er’n! hojet hun.

Det var helt uventet. Graven til tippoldefar var forlengst i familiens glemmebok. Dette var før gravene på denne kirkegården var registrert i gravminnebasen til Slekt og Data.

På det eneste gravminnet i støpejern på Tveit kirkegård står det: Her under viler Kirkesanger Christen Larsen Bustad Thvedt født 9de Sptbr 1803 død 18de Novbr 1869. 

 

Langt mot nord og langt mot øst

DSCF4573Har du vært på kirkegården i Grense Jakobselv? Her finner du russiske, finske, samiske og norske gravminner, som vitner om møter mellom ulike kulturer og forskjellige trosretninger.

Sommerens utflukt gikk langt mot nord og langt mot øst. Det var ikke for å søke egen slekt. Nærmeste jeg kommer sånn sett i nord er folketellingen 1900, da farfar var kaptein i Frelsesarmeen i Vardø.

Jeg hadde nok vært i Finnmark flere ganger tidligere, også over russergrensen til Nikel, Petsjenga og Murmansk. Men Grense Jakobselv og Pasvikdalen hadde jeg ikke sett, for så vidt heller ikke Nord-Sverige og Nord-Finland. Det var vel verdt en tur.

DSCF4569Når jeg er på reisefot og anledningen byr seg, da bruker jeg å rusle litt rundt på kirkegårder. Det er jeg ikke alene om. Gjerne gir det noe annet enn tilrettelagte severdigheter, kanskje også litt fred i sinnet og perspektiv på livets forgjengelighet.

Gjennom flere tusen år skal det ha bodd folk i Grense Jakobselv, dette lille og tidligere veiløse dalføret der Jakobselva renner ut i Varangerfjorden. Elva markerer grensen mot Russland. Fast, norsk bosetting regnes fra 1851 inntil fraflytting sent på 1970-tallet og tidlig i 1980-årene.

Kirkegården er i aktiv bruk, selv om det ikke det lenger bor folk her. År om annet foregår det fortsatt begravelser i Grensen, som man gjerne sier lokalt. I gravminnebasen til Slekt og Data er det registrert 76 gravminner, alle så nær som én grav med bilde og den siste fra 2006.

DSCF4585kopikopiKirken ble innviet i 1869 og fikk fra 1873 navnet Kong Oskar IIs kapell, etter kongebesøk dette året.

Kapellet har tjent flere funksjoner, ut over å være gudshus for lokalbefolkningen. Det ble reist for å markere Norges suverenitet, som et «åndelig vakttårn mot den østlige koloss», fordi russerne ikke ville respektere grensen.

Tidlig ble Kong Oskar IIs kapell også et viktig kjennemerke for sjøfarende, og var lenge hvitkalket for å være enda mer synlig fra sjøen.

 

Skogsarbeidersamfunnet i Siljan

I grenseland mellom Telemark, Buskerud og Vestfold – helt nord i Siljan – heter det Skauane. Og slik er det, tett granskog lenger enn øyet rekker. Gjennom sju generasjoner har det meste vært i familien Treschows eie. Mer enn 180 år. Tidligere tilhørte disse områdene danskekongen med Larvik grevskap, dels også Løvenskiold Fossum i Skien.

Her har det bodd folk fra gammel tid. Fra midten av 1700 til midt på 1900-tallet var det et svært aktivt skogsarbeidersamfunn med omkring 200 fastboende. Bygda var full av folk som jobbet med hogst og fløtning.

Fortsatt er skogen viktig for Treschow-Fritzøe, men med moderne driftsformer er det ikke lenger behov for at det bor folk innpå Skauane. I dag er det bare noen ganske få som klorer seg fast, tre innenfor kommunegrensen og én like utenfor. Kirken står og kirkegården holdes i hevd på Grorud. Der ligger også det tradisjonsrike jakthuset til Treschow, som er bygd ut med moderne konferansefasiliteter.

23DSCF4294Men smått om senn viskes det ut kulturminner som er blitt til i et gjensidig avhengighetsforhold mellom godsherre og småkårsfolk. Gamle husmannsplasser som Lystjern og Kollen står til forfall. Andre steder er husene revet og eiendommene plantet igjen. Skolen forsvant plutselig, den også.

Det følger noe med å eie så mye og være en så stor samfunnsaktør som Treschow-Fritzøe, det er på en måte ingen privatsak. Jeg skulle mene at det ville være mye goodwill og anerkjennelse å hente ved å ta hånd om det som enda står.

Det er en fri, men ingen uhildet meningsytring. For folka mine var blant dem som levde sine liv her inne på Skauane, i slit for livets opphold og for Treschow-Fritzøes vekst og utvikling. Det kaller på ettertanke og ikke lite stolthet! Jeg har vandret på kjerrevei, over fløtningsdammer og på gjengrodde stier. Og jeg har nøstet opp historie og begått noen skriverier, som du kan lese her:

På bildet øverst ser vi Lystjern, hvor det bodde folk fra 1780 til 1965. Under sitter jeg på tuftene av Dammyra, som ble ryddet og bygget av mine tipptippoldeforeldre omkring 1818. Her bodde tre generasjoner av min familie til plassen ble fraflyttet 1890-1894.

Fattigprotokollen og klassereisen

ForedragStadig holder jeg noen foredrag. Denne uka var det Slekt og Data Vestfold. Mye folk, som fikk høre om da husmannsenken Marthe Hansdatter «overgives til Kammerherre Treschows Forsørgelse under Control af Fattigcommissionen».

Marthe var min tipptippoldemor, jeg fant henne i familiens glemmebok. Også neste generasjon kom på fattigkassa. Det er historie som bidrar til forståelse for klassereisen dit vi er i dag. Hyggelig å få tilbakemeldinger ikke bare på foredraget, men også på kildearbeidet. Ja, for alt i alt jeg har nok brukt 30 – 40 kilder for å nøste opp denne historien, som du kan lese en forkortet versjon av her: Fattigprotokollen

Til høsten skal jeg holde dette foredraget følgende steder:

Jeg har forespørsler også fra et par andre steder, foreløpig uten konkret avtale.

Slektsforskerbladet DIZ

dizMedlemmer av Slekt og Data Vestfold har sitt eget blad, DIZ, som publiseres på nett og som kan leses av 10 000 slektsforskere rundt om i landet. DIZ er kanskje et litt kryptisk navn på et blad, men det har sin forklaring i at foreningen tidligere het DIS-Vestfold og så var det noen luringer som laget en navnevariant på bladet med Z som var registreringsbokstaven på de gamle bilskiltene i Vestfold.

Gjennom 21 år har vi som er medlemmer av Slekt og Data Vestfold laget dette bladet på dugnad, praktisk talt helt uten kostnader. Her er mange som skriver og deler sine funn og erfaringer til fellesskapets beste. For min del overtok jeg redaktør-stafetten for et år tilbake, og har i disse dager et nytt nummer klart på nettsidene til Slekt og Data Vestfold.

Det er mye å lese for den som roter med slekt. Vi har artikler om dissenterne, om gravminner som forsvinner, om å lete etter slekt i USA og Sverige, om skipperen fra Hvasser som ble drept av rakett ved den danske øya Læsø og det ene med det andre. Du må egentlig være medlem av Slekt og Data for å lese bladet, men jeg gjør et enkelt unntak og legger det her tilgjengelig for alle som besøker denne nettsiden. Ja, for kanskje du får lyst til å finne litt ut av slekten din, du også? Alle familier har en glemmebok med sine unike historier, som bidrar til forståelse for hvem vi er og hvorfor vi er der vi er i dag.

Her kan du lese DIZ nr 2-2016

Mine uløste slektsmysterier…

1200px-Slaveriet

Alle som driver med slekt, sitter med noen uløste floker. Det heter seg gjerne i slik sammenheng at om du løser ett problem, så oppstår det to nye. Her er noen av mine slektsmysterier.

Bildet: Slaveriet i Fredrikstad

 

Johan Friedrich Dohler (ca 1730-1785), Kristiansand: Navnet Dohler skrives i ulike kilder også som Doller og Duller. Da han giftet seg i 1776, skrev presten: «Agtbare og Velforstandige Unge-Karl og Vin-Forleder fra Nedre CuurPfaltz ved Marheim (Mannheim) i Tyskland og af den Calvinske Religion ved Navn». Han ble gravlagt ved Domkirken: Krypten under Kristiansand domkirke Jeg har flere fakta knyttet til Johan Friedrich Dohler, men er det noen som har etterslekt? Og er det noen som har noe mer om Livsslave Lars Larsen Doller, som ble «slaaet ihiel» i Gamlebyen i Fredrikstad? Han ble dømt i Høyesterett.

Ole Levorsen (ca 1790-1850), Siljan i Telemark:  Hvor Ole kom fra, har det ikke lykkes meg å finne ut av. Ved konfirmasjon 22 år gammel i 1811 og da han giftet seg med Marthe Hansdatter i 1812, skrev presten Grorøe (Grorud i Siljan). Men dette kan gjerne bare ha vært et sted han var i tjeneste som ungdom, og at han egentlig hadde sitt opphav utenfor gamle Slemdal. Marthe (1793-1880) kom fra Bjørndalen, datter av Hans Torbjørnsen og Gunild Olsdatter. Her kan du lese mer om Ole Levorsen og Marthe Hansdatter: Huusmandspladsen Damyhra og her: eidangerslekt.org

Karl Andersen (1860-  ), Gjerpen i Telemark: Karl er i kirkeboka oppgitt som far til min farmor, Anna Karine Karlsdatter (1988-1971). Han var steinhogger på Eriksrød.  Hennes mor var Anne Lovise Anundsdatter (1868-  ) fra Fjelddalen, født på Dammyra i Siljan. Mer om disse folkene her: gamlegjerpen.no (scroll nedover til du ser bilder). Noen som kan hjelpe meg med å identifisere Karl Andersen?

Ole Semmingsen (ca 1799-1871), Følling i Nord-Trøndelag: Finner Ole i folketelling 1865 Her oppgis han å være født ca 1799 i Indsets Præstegjeld. I kirkeboka  skal han ha vært 77 år, da han døde i 1871. Jeg leter etter hans fødsel/dåp og aner. Hans kone gir også utfordringer: Beret/Bereth Pedersdatter/Larsdatter – samme person benevnes tilsynelatende med to ulike patronymikon. Jeg vet at flere enn meg har slitt med henne!

«Bygdin» i trampfart på Tønsberg

IMG_20160408_0001Noen drar kanskje kjensel på M/S «Bygdin»?

En gang på vårparten 1973 mønstret jeg som ung journalist på for å lage en reportasje til Tønsbergs Blad, vel innforstått med at dette var historie på hell. «Bygdin» var den eldste jernskuta i Oslofjorden, den siste av en slitets armada som trafikerte kystbyene.

I dype gjemmer finner jeg avisbildene og gulnede brev fra A/S Porsgrunds mek. Verksted og Aktieselskabet Borgestad.

Verkstedet opplyser at D/S «Bygdin»  var deres byggenummer 9, levert 17. september 1898 – lengde 83´8´´. Som eldste sønn av statsministeren med samme navn, forteller 89 år gamle Gunnar Knudsen at hans far også eide Borgestad Teglverk og fikk bygget båten for transport av murstein og forblendstein til den store byggeaktiviteten i Kristiania omkring århundreskiftet. Den lastet ca. 80 tonn og kostet kr. 25 000,- «plus ekstras» kr. 357,-.

IMG_20160415_0001– Men jobbetiden varte ikke lenge, for av bokholderibøkene fra den tid, finner jeg at allerede i januar 1899 ble båten solgt til Tønsberg for kr. 35 000,-, og kr. 10 000,-  i fortjeneste den gang, var en pen forretning, skriver Gunnar Knudsen.

I april 1973 lastet vi bildekk, sekker, oljefat og paller med annet stykkgods ved Paulsenkaia i Oslo. Seks timer seinere var det lossing ved Stensarmen i Tønsberg. To turer hver uke i konkurranse med Linjegods. «Bygdin» var  da ikke lenger D/S, men M/S. Dampmaskinen var for mange år siden byttet ut og skuta forlenget, slik at den kunne laste inntil 120 tonn. Det ble gjerne 20, kanskje 30.

Med 9 mils fart  greide de én gang turen fra Oslo til Tønsberg på 5 timer og 10 minutter, fortalte skipper Gunnar Mathisen. Han og matrosen Roar Christiansen var begge fra Holmestrand. De var ikke lite stolte over at «Bygdin» still var going strong, denne jernholken som i sin tid hadde vært med på filminnspilling av Arthur Omres «Smuglere».

IMG_20160415_0002«Bygdin» sank ved Grønlikaia i Oslo 18. november 1974, men ble hevet og satt istand igjen. Båten skiftet eier flere ganger. I september 1983 ble den solgt til ukjent kjøper i Vestindia. Den ble sett ved St.Martens i 1991, da den lå i tørrdokk på Martinique. Noen som vet hva som skjedde videre?

Stomperud, farfar og gården i Sørum

StomperudNår Nr. 91 Stomperud reiser hjem til jul, er det til foreldrenes gård i Sørum. Hvorfor akkurat Sørum? Det kan man saktens lure på. Jeg tror jeg har forklaringen. Etter slektsgransking på høyt nivå (!), mener jeg å kunne så tvil blant dem som måtte hevde at det hele bare er fri fantasi. Dette er familiehistorie – August Stomperuds og min. Rett skal være rett; gjennom mange års arbeid med slekt har jeg vært med på mer avanserte øvelser og gjort viktigere oppdagelser enn dette. Likevel, det er om ikke annet litt undring over levd liv. Les historien:                           Stomperud, farfar og gården i Sørum

En koe, en Sauv og et Amerikans Uhr…

Anund Dyresen var husmann og leilending. Ei arbeidsliste hos Treschow 1861-1863 forteller at han var en allsidig og arbeidsom kar. Anund arvet en gård og ble endelig selveier, men ikke før så kom sønnen Ole hjem fra Amerika. Ole overtok mye av gården og det som hørte med. Da var det ikke stort Anund satt igjen med:

IMG_0012

 ieg under Skrevne over drager til min søn Ole det in boe som ieg har Med hest og kreature, for un tagen, at ieg un tager vise ting af det nødvendige, til mit brug, vis ieg tar ud Paa min egen del, En koe, en Sauv, og et Amerikans Uhr, Bord to stole, et henge-skab et andet som, staar i kjøkenet to Gryder en kjedel, og Filints kopper, og kaffe kopper og om mere, en Melkiste, en Spae to hakker, en Langjaa og stutjaa Ret til Slibning en Øx og Bjle, høvler en Tønde byg og en halv Tønde havre Skjæppe ved.                                                                                                                                                                           Fjeldalen den 27 Juli 1886                                        Anun Dyresen

Bare en liten lapp, som gode hender har visst å ta vare på i 130 år. Senere måtte Anund gi fra seg resten av gården til Gjerpen fattigvæsen, han ble fattigforsørget og døde på Foss fattighjem. En historie fra familiens glemmebok…   Les mer om Anund                               

Ishavsskuta Berntine – en god historie

SailesDen gamle ishavsskuta Berntine. Det er en god historie! Opprinnelig en hardangerjakt, bygget i Tromsø i 1890. Ombygget til motorjakt i 1913. Seilte som selfangstskute til omkring 1920, deretter som fraktefartøy. Fikk navnet Havnøy etter ombygging med lastebom og styrehus i 1946. Gjenoppbygget som seilskute og rigget som galeas i 1980-1981 til bruk i ungdomsarbeid. Har fått tilbake sitt opprinnelige navn og eies nå av Stiftelsen Berntine, opprettet i 2008 i samarbeid mellom Fulehuks Venner og Loggen Kystlag (Tønsberg Kystkultursenter). Over ser du Berntine med full seilføring i dag, under Havnøy slik den var da den kom til Tønsberg. Les mer om: Berntine

Havnøy-Berntine